Mr. Harrington’s Phone strømmer nå på Netflix.
Mr. Harrigans telefon er en gammeldags, nesten gotisk spøkelseshistorie, og basert på en Stephen King-novelle er det akkurat den typen skrekk vi trenger i tide til Halloween, ikke sant? Vel, det ville vært … hvis det var bra. I stedet sløser Mr. Harrigan’s Phone bort det spennende oppsettet sitt for å fortelle en slapp, ineffektiv advarselshistorie gjennom linsen til en overnaturlig thriller. Til og med dens moderne vri føles mer som et forelesning på én tone om vår avhengighet av smarttelefoner.
Hva som er verre er at denne potensielt skremmende historien gjør nesten ingenting av noen skrekkverdi gjennom den altfor lange spilletid. Det er ingen hoppeskrekk, ingen drømmesekvenser, ingen monstre, ingen gørr eller noe som fjernt ligner en heftig nok skrekk til å berettige å kalle dette en skrekkfilm. I stedet bruker regissør John Lee Hancock en time og 45 minutter på å snirkle seg rundt en halvferdig moralsk leksjon som forteller oss to ting: smarttelefoner er dårlige, og å drepe mennesker er også dårlig. Kanskje jeg forenkler… men ikke mye.
Den frelsende nåden er det hjertevarmende vennskapet mellom den gåtefulle Mr. Harrigan (Donald Sutherland) og Craig (Jaeden Martell), en ung gutt som tar en jobb som leser romaner for den aldrende milliardæren tre ganger i uken. Ting blir mer interessant, om enn kort, når Harrigan dør, og Craig begynner å innse at han fortsatt kan kommunisere med sin døde venn via en smarttelefon som ble gravlagt sammen med ham. Det er et merkelig spennende konsept, er det ikke? Dessverre går det aldri noe sted.
Sutherland spiller Mr. Harrigan med en mystiskhet som får deg til å lure på om han er en god mann eller noe helt annet, og dette ville fungert utrolig bra hvis det faktisk lønnet seg på noen måte. Men Mr. Harrigan selv forblir like inert som filmens manus, og fjerner ethvert snev av dramatisk spenning til fordel for en ganske fotgjengerhistorie om vennskap. På samme måte fungerer Martell godt som Craig, en ung mann som bare vil finne ut hvor han passer i verden. Selvfølgelig vil du kjenne ham fra Stephen King’s It – en langt mer forferdelig tilpasning. Her sjonglerer han et oversentimentalt manus med ynde mens han prøver å injisere de slappe replikkene sine med en følelse av at det haster. Dessverre fungerer det aldri helt, og filmen blir snart en voksende historie snarere enn noen form for skrekk eller overnaturlig thriller.
Utrolig nok fungerer disse elementene ganske bra. Mr. Harrigan’s Phone gir oss et innblikk i tenåringslivet i løpet av en veldig spesifikk tidsperiode, under fremveksten av mobiltelefonen og spesifikt lanseringen av den første iPhonen i 2007. Det er et sjarmerende blikk på hvordan smarttelefoner endret kulturlandskapet – ikke bare teknologisk. Virkningen av smarttelefonen på Craigs sosiale sirkler på videregående merkes umiddelbart, og vi ser både positive og negative sider når den unge gutten lærer Mr. Harrigan å bruke en selv.
Men hvor haster det? Trusselen? Spenningen? Selv som et drama halter Mr. Harrigan’s Phone passivt mot målstreken, med lite å si og lang tid å si det. Det lovende premisset kunne ha gitt en anspent, snikende saktebrenning når vi takler virkeligheten i Craigs situasjon. Tross alt burde en død venn som ringer deg fra andre siden av graven være skremmende. Men det er det bare ikke. Vi bør stå overfor den sakte frigjøringen av en ung mann som innser alvoret i det han gjør – spesielt når fiendene hans begynner å dukke opp døde. Men Craigs knipe mangler noe reelt slag, og med null skrekk heller, er det bare enda et eksempel på hvordan Mr. Harrigans telefon slutter å gi oss noen form for tilfredsstillende eller overbevisende historie.
“
Når det gjelder tilpasninger, føles Mr. Harrigan’s Phone som en novelle som har blitt strukket ut til en spillefilm. Det er veldig lite substans under det som egentlig ikke er noe mer enn en voksende vignett. Der Hancock kunne ha tatt premisset og presset det videre, stopper han i stedet vilt kort.
Sammen med sin altfor magre historie, tilbyr den glatte, men likevel sedate visuelle bildene lite. Harrigans hjem kommer i nærheten av å være interessant, det eldgamle herskapshuset i New England gir den gammeldags sjarmen du forventer av en aldrende stormann. Men også dette er en tapt mulighet. Det som kunne vært et rørende skummelt bakteppe for en overnaturlig skrekk, forblir rett og slett bare et hus. Akkurat som selve filmen er den til syvende og sist tom.
Mr. Harrigan’s Phone er en irriterende livløs Stephen King-tilpasning som kaster bort et spennende oppsett. Regissør John Lee Hancock tar alle potensielt interessante, skumle eller emosjonelle øyeblikk og gjør dem banale, og klarer å sabotere potensialet for spøkelsesaktige skrekk ved å omgå en byge av dramatiske muligheter. I hendene på en mer vågal filmskaper, kunne Mr. Harrigan’s Phone ha vært startpunktet for en historie som tar tak i hvordan det moderne livet kan være så skummelt. Dessverre tas ingen risiko overhodet, noe som resulterer i et desidert fotgjengerdrama med utrolig lave innsatser. Det eneste du virkelig må beundre er Mr. Harrigans mobiltelefonmottak.