Storbritannia er i ferd med å bli medlem av en klubb de har unngått å slutte seg til i seks tiår – nasjoner med 100 % gjeld i forhold til BNP.
Slik er størrelsen og omfanget av redningspakkene som trengs for å forhindre energikrisen som overvelder millioner av familier og unngå at tusenvis av bedrifter går konkurs, en gjeldsandel som økte fra 83 % til 94 % i de første månedene av pandemien og nådde nesten 104 % i 2021, er nå på vei til å holde seg i tre tall for resten av tiåret.
Påfølgende Tory-kanslere har forsøkt å forhindre at statsgjelden vokser til størrelsen på Storbritannias årlige nasjonalinntekt på 2,2 milliarder pund (bruttonasjonalprodukt).
Det er ikke slik husholdningene tenker om gjelden sin. De fleste med boliglån ville ha et gjeld-til-inntektsnivå i overkant av Japans 263 % hvis de målte størrelsen på det utestående lånet mot sin årlige inntekt. Gjeld-til-BNP har imidlertid blitt målet som internasjonale investorer vurderer en regjerings evne til å betale. Og derfor er internasjonale långivere alltid på vakt mot offentlige utgiftsunderskudd, for hvis de overstiger økonomisk vekst, vil gjeldsfjellet øke.
Paul Dales fra Oxford Økonomi sier at et kort fall i Storbritannias gjeld i forhold til BNP under 100 % i år vil vise seg å være midlertidig: «Om fire eller fem år vil det virke normalt for Storbritannia å ha et forhold over 100 %.»
I hans første budsjetter som kansler, fra 2010, George Osborne jobbet alle triks for å forhindre at forholdet oversteg 100 % og deretter for å få det ned. Rishi Sunak var av samme sinn helt til pandemien tvang ham til å bruke 400 milliarder pund ekstra.
Philip Shaw fra Investec sier at investorer var mer bekymret for regjeringens strategi enn gjeldsnivået: «Jeg har ikke en Micawberish-holdning og sier 99 % god, 101 % dårlig. Men jo høyere gjelden er, jo mer betaler du i renter, og jo vanskeligere er det å få den ned igjen.»
Utviklede land i 100 %-klubben er et broket parti: Kypros, Frankrike, Belgia, Spania, Portugal, Hellas og Italia, pluss Canada, Japan og USA.
Men ifølge Shaw er det ikke gjeldsnivået, men hva regjeringer gjør med lånte penger som teller.
Alistair Darling, Labours kansler under finanskrakket i 2008, sier investorer ønsker å se en sammenhengende plan: «Da bankene kollapset, ønsket jeg å formidle til markedene at selv om vi trengte å bruke en stor sum penger for å redde økonomien, vi hadde en fornuftig og sammenhengende plan for å få ned underskuddet, og en som oppmuntret til vekst.»
Den franske presidenten Emmanuel Macron har forsvart landets forhold på 114 %, og sagt at den ekstra gjelden siden han tiltrådte i 2016 har blitt brukt til å investere i ferdigheter, øke skattelettelser for investeringer og hjelpe familier gjennom pandemien. Dette ligner Gordon Browns gylne regel da kansler: at ekstra lån kun var tillatt for å støtte investeringer.
Dales sier at Liz Truss’ plan for å øke veksten ved å kutte inntekt og selskapsskatt er feil: “Jeg har ikke sett noen bevis for at skattekutt er selvfinansierende.”
Shaw er bekymret for at måneder med manglende handling fra regjeringens side – noe som gjør investorene enda mer nervøse – betyr at Storbritannia vil lide av en dypere og lengre resesjon enn mange andre industrialiserte nasjoner.
Han sier at Storbritannias mangel på troverdighet kan sees i det økende rentenivået staten betaler på gjelden, og fallet i pund.
Siden Russland invaderte Ukraina har pundet falt fra $1,36 til $1,16 og er på vei mot paritet. Med Storbritannia så avhengig av importerte råvarer og komponenter, øker et svakt pund inflasjonen. Høy inflasjon, høyere gjeld, en resesjon og en energikrise setter Storbritannia i en unik vanskelig posisjon.