Ssiden hun lanserte sitt bud om å bli statsminister i juli, har Liz Truss snakket uavbrutt om behovet for å utfordre finansdepartementets ortodoksi og drive økonomien annerledes. Fredag markerer dagen da samtalen avsluttes og Storbritannia får en smakebit på hva Trussonomics faktisk betyr.
La oss være klare: Kwasi Kwartengs uttalelse til parlamentsmedlemmer på fredag er mye mer enn en løpende finansiell begivenhet. Minibudsjett gjør det egentlig ikke rettferdighet heller. De fleste fullverdige budsjetter betyr lite og blir raskt glemt. Denne er en veldig stor sak.
I flere tiår har den økonomiske politikken i Storbritannia vært dominert av ideen om at regjeringens bøker må gå sammen. Margaret Thatcher sammenlignet sin tilnærming til de offentlige finansene med den til en husmor som ønsker å administrere et husholdningsbudsjett. George Osborne anklaget Gordon Browns regjering for “maks ut” på landets kredittkort. Labour møtte nådeløse spørsmål under valgkampen i 2019 om hvordan – i fravær av et magisk pengetre – ville det finansiere utgiftsplanene sine.
Trussonomics snur alt dette på hodet. Regjeringen vil låne store, ikke bare for å finansiere energistøtteordninger for husholdninger og bedrifter, men også for skattekutt. Langt fra å dempe forventningene siden han ble statsminister, har Truss doblet seg. I tillegg til kuttene i folketrygdavgiften og skrotingen av neste aprils økning i selskapsskatten, har det vært snakk om senke stempelavgiften og fremme planer om å redusere inntektsskatten.
Truss og Kwartengs budskap til de som spør hvor pengene kommer fra for å betale for de ekstra utgiftene og skattelettelsene er at alt vil ordne seg bra til slutt fordi løftingen som Trussonomics gir økonomien vil føre til raskere vekst og høyere inntekter for statskassen.
Det hele minner ganske mye om øyeblikket – for 91 år siden denne uken – da den nye koalisjonsregjeringen forlot forsøkene på å holde Storbritannia på gullstandarden: en massiv helomvending etter år med høy arbeidsledighet og innstramminger som ble ansett som nødvendig for å forsvare pundet kl. alle kostnader. En minister i den forrige Arbeid Regjeringen sa: “Ingen fortalte oss at vi kunne gjøre det.” Det samme kan godt sies om fredagens budsjett.
Noen av argumentene brukt av Truss og Kwarteng gjenspeiler de som ble fremført av for det meste venstreorienterte økonomer under Osbornes forsøk på å balansere budsjettet etter den globale finanskrisen på slutten av 2000-tallet. Så ble det også sagt at statskassen var besatt for mye av underskuddet og måtte være mer oppmerksom på vekst. Osborne ble advart av sine keynesianske kritikere om at utgiftskutt og skatteøkninger ville gjøre underskuddsreduksjonen langsommere, noe som faktisk viste seg å være tilfelle. Ingen tvil: angrep på ortodoksien er fullt berettiget fordi det å holde seg til ortodoksien ikke har fungert.
I virkeligheten er det bare en høyreregjering som kan tenke på hva Truss gjør. Ingen Labour-administrasjon ville våge å si at den økonomiske planen deres var å øke veksten ved å låne hundrevis av milliarder av pund, i frykt for at finansmarkedene skulle få et sus. Akkurat som bare en høyreorientert republikansk president, Richard Nixon, kunne risikere å gjøre overturer til Beijing på begynnelsen av 1970-tallet, så er angrepet på statskassens ortodoksi lettere for en selvutnevnt Thatcheritt.
Likevel har det intellektuelle og politiske klimaet endret seg siden Thatcher kom til makten under en tidligere energikrise på slutten av 1970-tallet. Den gang gjorde et sterkt pund og høy inflasjon livet utrolig vanskelig for britiske produsenter, men Thatcher viste liten interesse for å redde dem. Bedrifter ble overlatt til å synke eller svømme, mens de sterke overlevde og de svake gikk konkurs. Thatchers intensjon var å avvenne landet fra ideen om at staten skulle forventes å løse alle problemer.
Den filosofien har ikke overlevd den dobbeltsidige krisen de siste to og et halvt årene: først en pandemi og nå høye energiregninger. Regjeringen svarte på den første med permisjon og en rekke næringsstøtte, og har nå kommet med den største pakken med statlig støtte til økonomien i fredstid for å håndtere den andre. Å la husholdninger og bedrifter klare seg best mulig var aldri et alternativ for Truss. Argumentasjonen i Westminster handler ikke om hvorvidt det skal være statlig inngripen i økonomien, men hvor stor intervensjonen skal være og hvordan den skal finansieres.
Alt dette er gode nyheter for Labour og for den progressive venstresiden mer generelt. Til å begynne med skjermer Trussonomics Keir Starmer fra påstander om at utgiftsplanene hans er hensynsløse eller uoverkommelige. I motsetning til det Kwarteng vil varsle fredag, er Aps skatte- og utgiftsplaner beskjedne og konservative.
Dessuten har Truss ved å utfordre ortodoksien skåret ut plass for andre hittil tabubelagte ideer. Hvis det er mulig å låne for å finansiere skattekutt, hvorfor ikke låne for å øke velferdsutbetalingene eller for en grønn ny avtale?
Det er en siste – og åpenbar – måte Trussonomics kan være nyttig for Labour. Veksten har stoppet opp, inflasjonen er nær 10 %, pundet er på et lavpunkt i 37 år, kansleren har sparket statskassens øverste mandarin og har bestemt seg for ikke å underkaste sin “finansielle hendelse” gransking av det uavhengige kontoret for budsjettansvar . De Høyre ligger bak på meningsmålingene, tiden er knapp før neste valg, og det er stort rom for at ting kan gå fryktelig galt.