HALIFAX—Siden barndommen har jeg vært månespark.
Noen ganger, på en sommernatt, virket den nær nok til å berøre. Jeg pleide å la gardinene på soverommet mitt stå åpne for å la det magiske, sølvblanke lyset strømme inn. Månen var fortryllende i hver av sine faser, men usigelig vakker når den var full. I sin tidløse ensomhet, uberørt av noe mer påtrengende fra jorden enn blikket til stjernekikkere som meg, hadde den en slags perfeksjon.
Så i juli 1969, da Neil Armstrong ble det første mennesket som gikk på månen, var den fantastiske prestasjonen for meg preget av tristhet. Astronautene plantet et amerikansk flagg, tok inn den “storslåtte ødemarken” av månens overflate og samlet steiner for å bli studert tilbake på jorden. Det var unektelig et stort sprang for menneskeheten.
Men det var et øyeblikk som forandret månen for alltid. The Sea of Tranquility ville aldri vært rolig igjen. Det var ikke lenger inspirasjonen for dagdrømmere som meg, reservert og selvforsynt, fantastisk alene. Det var bare et annet stykke eiendom som var nødt til å bli “utviklet” når mannen falt innom for en tur. Først kommer oppdagelse, deretter kolonisering og uunngåelig utnyttelse.
Nå er NASA på vei tilbake til månen for hold, og den kanadiske romfartsorganisasjonen følger med på en stor måte. Akkurat som det har gjort i skyttelprogrammet og den internasjonale romstasjonen de siste 25 bemerkelsesverdige årene.
Artemis-oppdragene er enda mer forbløffende som tekniske prestasjoner enn Apollo-oppdragene før dem. Den massive raketten er den største som noen gang er bygget.
Forutsatt at Artemis 1 fungerer som forventet, vil mennesket returnere til månen med Artemis 2 om tre eller fire år. Når den gjør det, vil ikke mannskapet være mannekenger, men fire mennesker, inkludert en kanadisk astronaut. Det alene burde varsle kanadiere om den fantastiske rollen CSA har spilt i romutforskning. Disse gutta har tjent lønnen sin.
Så hvorfor denne riktignok romantiske klagesangen for månen?
Teknologi har blitt den nye avgudsdyrkelsen, gullkalven som de fleste utviklede land danser rundt. Når Apple kommer ut med en ny iPhone, kommer den på de nasjonale nyhetene. Fra mobiltelefoner og stealth jagerfly, til selvkjørende biler og smarte missiler som kan treffe bull’s-eye hver gang, blir samfunn målt etter hvor mye teknologi de kommanderer. Det er makter, og så er det atommakter. Og ingen teknologi gir mer prestisje enn romsektoren, som har vokst til en global industri på 470 milliarder dollar i året.
Men her på jorden har avansert vitenskap og teknologi noen ganger vist seg å være en forbannelse snarere enn en velsignelse. I fiskerisektoren har for eksempel hele bestander blitt utradert takket være fiske til grensen av moderne teknologi. Gigantiske offshoretrålere og fabrikkfrysere kan nå fiske året rundt i alle farvann. For fisken er det ikke noe sted å gjemme seg.
Newfoundlands legendariske nordlige torskebestander kollapset under presset av nettopp et slikt høyteknologisk overfiske. Bestanden, som støttet hundrevis av samfunn på provinsens nordøstkyst, har aldri kommet tilbake til kommersiell levedyktighet.
Et annet tilfelle. Atomteknologi har overøst planeten med fordeler, fra medisinske fremskritt til energiproduksjon. Men det har også satt menneskeheten på knivseggen av masseødeleggelse.
Mellom USA og Russland er det nok av et atomarsenal til å gjøre en levende planet om til en askehaug. Mens du leser disse ordene, spiller Vladimir Putin en dødelig omgang russisk rulett rundt et av verdens største atomanlegg. En feilberegning, en feil på enten russisk eller ukrainsk side i denne krigen, kan skape en katastrofe av episke proporsjoner.
Mennesker har ikke hatt en veldig god rekord på denne planeten når det gjelder å la enkelte ting være i fred. Det er grunnen til at jordstykker i Amazonas-regnskogen, «planetens lunger», blir brent ned til grunnen for å gi plass til hogstgårder, storfeinnhegninger og soyafarmer. Med 17 prosent av regnskogen allerede borte, fortsetter regjeringen å stimulere til kolonisering i Amazonas, noe som uunngåelig fører til enda mer avskoging.
Og så tilbake til månen. Den spennende delen av romutforskningen er løftet om ny og bemerkelsesverdig kunnskap den helt klart har. Men den deprimerende virkeligheten er at plassutnyttelse vil være det sannsynlige resultatet. Bevæpnet med fantastisk teknologi, vil flere land overføre sin konkurranse her på jorden, økonomisk, politisk og militær, til verdensrommet. Månen vil bli omstridt territorium, med USA, Kina og Russland som alle gjør krav på prisen.
Se for deg måneforsteder med Starbucks og McDonald’s som ikke er av denne verden. Ikke vær så rask med å spotte. USA har lenge hatt interesse for å utnytte månens ressurser. Disse ressursene inkluderer Helium 3, jern, titan, gull, sølv og kvikksølv, ifølge data samlet inn av NASAs Lunar Reconnaissance Orbiter.
NASA har allerede invitert private selskaper til å teste ut planer om å utvinne is på månen. I følge den ytre romtraktaten fra 1967 sier FN at ingen faktisk eier månen, eller noen del av verdensrommet. Men den amerikanske regjeringen har autorisert amerikanske selskaper til å selge ressurser utvunnet fra månen. Ikke for ingenting plantet amerikanske astronauter sitt lands flagg på månens overflate.
Percy Bysshe Shelleys store dikt, Den avtagende månengår i oppfyllelse.
«Og som en døende dame, mager og blek; Som vakler frem, pakket inn i et glatt slør; Ut av kammeret hennes, ledet av de sinnssyke; Og svak vandring av hennes falmende hjerne; Månen stod opp i det grumsete Østen; En hvit og formløs masse.»
Mens andpustne nyhetsankere rapsodiserer over den fremtidige lanseringen av Artemis 1, husk disse ordene.
Michael Harris er en prisvinnende forfatter og journalist.
The Hill Times