Jeg faller går etter planen på mandag vil det første kjøretøyet på 50 år som er i stand til å frakte mennesker til månen løfte fra Kennedy Space Center i Florida. Den gigantiske Space Launch System-raketten vil kaste opp et Orion-romfartøy, designet for å frakte opptil seks astronauter, på et 1,3 mil lang testoppdrag merket Artemis 1. Hvis den lykkes, vil den 42 dager lange flyturen, som vil ta dets ubemannede Orion-fartøy 40 000 miles utenfor månens andre side, demonstrere at USA igjen er klare til å sette mennesker på månens overflate.
Prestasjonen vil imidlertid ha en pris. Den amerikanske skattebetaleren vil betale 93 milliarder dollar for å finansiere Artemis-programmet som vil ta mennesker tilbake til månen før de senere fungerer som et springbrett for å sende astronauter til Mars. Det er en kolossal investering, og det er nagende tvil om at det er berettiget i en tid da private romselskaper, som Jeff Bezos’ Blue Origin og Elon Musks SpaceX, utvikler gigantiske gjenbrukbare raketter som kan redusere kostnadene for romfart. Fra dette perspektivet sier mange analytikere at privat virksomhet bør bære støyten av å frakte folk til månen og Mars.
Faktisk reises det nå store spørsmål om rettferdiggjørelsen av i det hele tatt å sende menn og kvinner ut i verdensrommet. Roboter trenger ingen mat, luft eller toalettfasiliteter, og det er ingen krav om å bringe dem tilbake til jorden, i motsetning til mennesker. La automatiserte fartøy gjøre det skitne arbeidet, hevder mange forskere.
Slike argumenter vil neppe ha stor innflytelse i en tid da Kina og Russland begge kjemper om å etablere seg som store rommakter og har avslørt planer om å bygge sine egne romstasjoner. I dagens anstrengte politiske klima kan ikke USA forventes å tillate slike virksomheter å fortsette uten å gi sin egen forpliktelse til flaggskipprosjekter som vil involvere oppdrag med mannskap.
I alle fall er det mye å si for å sende mennesker over det trøstende teppet til jordens atmosfære og inn videre i solsystemet. Det kan hevdes på en overbevisende måte at månereiser – menneskehetens første satsing på det dype rommet – forvandlet vår forståelse av vår plass i universet.
I desember 1968, på Apollo 8, det første oppdraget som fløy astronauter til månen, fotograferte Bill Anders jordens blå skive som steg dramatisk over månens terreng. Earthrise-bildet hans viste planeten vår ikke som kontinenter eller hav, men – for første gang – som en hel verden, en enkelt plate i det kosmiske mørket som ikke ga noen hint om at hjelp fra andre steder noen gang kunne redde oss fra oss selv.
Syv måneder senere, i juli 1969, ble Neil Armstrong også truffet av synet av jorden – «den lille erten, pen og blå» – som henger på himmelen over hans Apollo 11 Eagle lander fartøy. “Jeg satte opp tommelen og lukket det ene øyet, og tommelen fjernet planeten Jorden.” Følte det den første mannen på månen som en kjempe? “Nei,” husket han senere. “Jeg følte meg veldig, veldig liten.”
Anders, Armstrong og de andre Apollo-astronautene hadde en dyp innvirkning på å endre vårt perspektiv på verden. Deres observasjoner og erfaringer understreket jordens skjørhet og spilte en nøkkelrolle i fødselen av miljøbevegelsen på slutten av 1960-tallet. Fra det perspektivet kan månereiser sees å ha gitt verdi for pengene og antyder at det fortsatt er noe å hente på å fortsette å sette menn og kvinner ut i verdensrommet. Å finne ut den nøyaktige prislappen er mer problematisk, men å plassere mennesker på overflaten av en annen verden bør ses på som en handling som generelt er gunstig for vår art.