De økende energikostnadene er en nasjonal nødsituasjon. I fjor brukte britiske husholdninger samlet rundt 30 milliarder pund på energiregningen deres. Neste år forventes den regningen å være på rundt 170 milliarder pund. Disse summene står ikke for de høyere energikostnadene som vil bli møtt andre steder i økonomien, av bedrifter, sykehus og skoler. Det ville være et kolossalt økonomisk sjokk som ville forårsake utallige økonomiske vanskeligheter og hjemløshet og mennesker som dør av forhold knyttet til å være kalde.
Forrige uke kunngjorde Ofgem at energipristaket ville stige til et gjennomsnitt på 3549 pund om fem uker. Dette er nesten trippel hva det var for et år siden, noe som førte til at folk står overfor gjennomsnittlige energiregninger på £500 i måneden og mer. Eksperter har spådd at dette vil øke ytterligere til £700 i måneden i januar. Slike summer vil skade de minst velstående mest: lavinntektsfamilier med små barn, pensjonister som lever i fattigdom, mennesker med nedsatt funksjonsevne. Men bare en slank minoritet av husholdninger er meningsfullt isolert fra et økonomisk sjokk av denne rekkefølgen. Det er en krise på omfanget av uroen i 2008, som krevde en redningspakke på 137 milliarder pund på forhånd for å forhindre at banker kollapser og folks sparing fordamperog av de økonomiske konsekvensene av pandemien, som krevde at £70 milliarder i permisjonsstøtte ble utbetalt til 11,7 millioner ansatte.
Likevel har den eneste reaksjonen fra den konservative regjeringen vært stillhet. Statsministeren vår, Boris Johnson, ville ikke trekke seg før sommeren var over, men har tilbrakt de siste ukene på embetet på ferie i utlandet, mens tidligere statsministre og eksperter ba om at en nødpakke raskt må utvikles og annonseres. Greg Hands, energiministeren, var i utlandet dagen da Ofgem, energiregulatoren, kom med sin kunngjøring. Regjeringen tilbød ingen statsråd å besøke kringkastingsstudioene for å forsikre publikum om at krisen er i hånden. Partiets to kandidater til å bli den neste statsministeren har vært mer fokusert på å rive biter ut av hverandre i en altfor lang og stadig mer bitter konkurranse enn på å samarbeide om å utvikle en plan som ville bli gjennomført av den som vinner.
Det er utilgivelig å ha en gruppe Høyre-politikere i regjering som bryr seg så lite om landet og som har så lite respekt for menneskene som bor i det at de mener det er akseptabelt å forsømme sitt ansvar på denne måten. Verken Liz Truss eller Rishi Sunak har slitt med krisen de ville arve som statsminister. Truss har lovet titalls milliarder av skattekutt som ikke vil gjøre noe for å hjelpe de som har det vanskeligst å takle og vil levere mest støtte til de rikeste husholdningene som er de som kan klare seg.
Hun har absurt sagt at hun ikke var for “utdelinger”; det som tilsvarer å si at hun ville vært glad for å la bankene kollapse i 2008 eller at folk ble fattige som følge av å ha blitt permittert under nedstengningene i 2020. At hun nesten helt sikkert blir den neste statsministeren er en skammelig indikator på tilstanden til det konservative partiet. Sunak har i det minste antydet at han ville målrette støtte mot de minst velstående, men har ikke sagt noe som viser at han forstår omfanget av hva som trengs.
Størrelsen på energiprisøkningene er slik at tiltak målrettet gjennom ytelsessystemet ikke lenger kan være tilstrekkelige, fordi de vil savne for mange husholdninger som det er viktig med ekstra støtte for. Det krever en ekstraordinær respons. Labour har fremmet ett slikt forslag: å begrense energiregningen til gjeldende priser, til en kostnad på rundt 30 milliarder pund over seks måneder eller 60 milliarder pund over et år, delvis finansiert gjennom en økt uventet skatt på olje- og gassprodusenter.
Det finnes andre måter å levere denne støtten på, for eksempel å få inn en ny sosial energitariff som kutter regningene for alle unntatt de rikeste husholdningene eller i det minste skatte tilbake noen av kostnadene ved dette fra de rikeste 10 % eller 20 % av husholdningene. Men Keir Starmer har forstått hva som trengs på en måte som hans konservative kolleger i regjeringen ikke har.
Den umiddelbare årsaken til denne krisen er Vladimir Putins terrorkampanje i Ukraina. Han prøver å holde verden som gissel ved å begrense tilgangen til russisk gass. Det er ikke noe annet valg enn å betale prisen kollektivt. Men konservative statsministre har tatt dårlige beslutninger det siste tiåret som har gjort Storbritannia mer utsatt for denne krisen enn det ellers kunne ha vært. David Cameron skrotet subsidier til solenergi, energieffektiviseringsordninger og landvind, noe som gjorde Storbritannia mer avhengig av fossilt brensel. Regjeringen har tillatt Storbritannias gasslagre å stenge, slik at vi nå har kapasitet til å lagre bare 2 % av den årlige etterspørselen.
Hver dag som går uten at statsråder rykker opp for å kunngjøre en nødredningspakke, er en dag hvor flere mennesker må leve syke av bekymring, uten å vite hvordan de skal klare seg gjennom vinteren. Bedrifter som har blitt skadet av pandemien har ingen sikkerhet om de vil klare å overleve de neste månedene. Det er en monumental og samvittighetsløs fiasko av den styrende klassen. Sunak og Truss kan ikke forlate det lenger før de kunngjorde enten felles eller separate nødpakker som de ville implementere dersom de skulle finne seg i Downing Street.
-
Har du en mening om spørsmålene som tas opp i denne artikkelen? Hvis du ønsker å sende inn et brev på opptil 250 ord for å bli vurdert for publisering, send det på e-post til oss på [email protected]