Wmed mindre kommersielt pålagte restriksjoner på lengden på de fleste TV-episoder, takket være strømmingssvulmen, har forfattere utnyttet det fulle, og blitt useriøse på godt og vondt. Det har ført til sesonger som utvides og trekker seg sammen av episoden, mindre press for å strømlinjeforme historielinjer til det mest annonsørvennlige formatet, noe som gir frihet, men også overbærenhet. Hvor mange timelange Netflix-sesonger har følt seg unødvendig, smertefullt oppblåst, men hvor mange programmer har hatt nytte av å legge historien over Skittles-annonser?
Det var mange grunner til at den første sesongen av Sam Esmails elegante Amazon-thriller Homecoming var den beste det året – en stilig Julia Roberts, stilig og overraskende regi, det genialt lånte partituret – men nøkkelen til suksessen var den sjeldne avgjørelsen, for et drama, for å gjøre hver episode rundt 30 minutter lang. Det var stramt og uventet i en tid da så mange show var alt annet enn, men siden den gang har bare en håndfull andre dramaer valgt noe lignende. I FX og Hulus tidelte thriller The Patient, holder amerikanernes forfattere Joel Fields og Joe Weisberg episodene sine så korte som 21 minutter og, for finalen, så lenge som 46, en avgjørelse som fungerer til den ikke gjør det, når intriger begynner å forvandles til frustrasjon.
Steve Carell, som fortsetter å fokusere mer på sin dramatiske side, spiller terapeuten Alan, som våkner lenket til en ukjent seng. Sam, spilt av Domhnall Gleeson, en nylig pasient av ham, har bestemt at han vil at øktene hans skal være litt mer intime, kidnappet ham og holde ham i huset hans. Sam er en seriemorder som vil slutte å drepe og Alan er fyren som har i oppgave å stoppe ham.
Det er et pent lite premiss for en innesluttet thriller – terapiøkter med høye innsatser med en morderisk psykopat – og Fields og Weisberg gjør en felles innsats for ikke å snu serien deres inn i lett slingring, og holder det hele jordet og til tider hverdagslig, en fornuftig historie om en sinnssyk person. I stedet for at Sam utspiller seg en tur på Zodiac-nivå, er han mer motivert av daglige småting, det rare blikket fra noen på jobben eller den oppfattede uhøfligheten på en restaurant, en som ikke kan slutte å drepe fordi samfunnet ikke kan slutte å tvinge ham til kant. Det er en av seriens mange innlevde detaljer, fra Sams obsessive interesse for de fineste nye restaurantene til Alans tilbakeblikk til langvarige familietvister, og med to strukturerte karakterer i sentrum, som utfolder seg bit for bit av episoden, er det en sjanger. show laget med omtanke og omsorg.
Alan er like plaget av ulykkelighet og anger som Sam er, som enkemann og som far til en sønn hvis overgang fra jødedom til ortodoksi har ført til dyp, kanskje uopprettelig, skade. Den uvanlige spesifisiteten til dette forholdet (sønnen hans tar med ferdiglaget mat til middag hjemme hos barna mens han senere nekter å respektere morens handlefrihet som han en gang gjorde) føles frisk, anspent dynamikk rundt religiøs forskjell som vanligvis går for det ekstreme spranget ( fra for eksempel kristendommen til en farlig kult) snarere enn innenfor den samme religionen, men manuset jobber så hardt for å gi Alan og familien hans en slik dybde at man ofte skulle ønske at det bare handlet om dem. I forsøket på å kombinere to karakterstudier med en spenningsthriller, får Fields og Weisberg oss ofte til å ønske mer eller mindre av den andre, avhengig av episoden. Historier som denne, om fangenskap og kidnapper, pakkes vanligvis ut med fart over en kort kjøretid, og Pasienten føler at den kunne blitt fortalt mer effektivt som en film. Spenningen forsvinner, samtalene gjentas, og mens noen tilbakeblikk slår inn, gjør ikke andre drømmesekvenser (som involverer Alan og Auschwitz) det, og altfor mange episoder føles overdrevent polstrede, og snirkler seg sakte mot konklusjonen når det i stedet burde storme der.
Det er imidlertid overraskende perfekt territorium for Carell, hvis mer seriøse arbeid ikke alltid har overbevist, den tvungne stillheten til karakteren hans og måten han snakker med andre på, slik at utskeielsene hans knapt får plass. Carells dramatiske ekstrem er ofte for lik hans komiske ekstrem, og det er først når han skriker for fullt ved rare anledninger her at han glir over i skinke. Gleeson drar nytte av et manus som takler en vanskelig karakter med vanskelig empati, og sørger for en effektiv sparringspartner, som selger karakterens uforutsigbare skumle samtidig som den minner oss om hans menneskelighet. Terapiøktene føles forankret i det virkelige, det samme gjør Alans strategier for å overleve, og avslutningen fortjener poeng for å være uventet om også litt utilfredsstillende, en som vil provosere ekstreme reaksjoner når den sendes senere i år.
Pasienten, i likhet med dens sentrale morder, er like fascinerende som frustrerende, det uvanlige formatet gjør en dramatisk saftig thriller til noe som er litt repeterende og i feil tempo. Det er et tidelt show om terapi som kunne ha hatt godt av å bli fortalt i én lang økt.