I 1968 tok Françoise Hardy tilbake musikk fra London som fascinerte henne. Den heter «It Hurts to Say Goodbye» og originalversjonen synges av Vera Lynn, britisk stjerne i en gammeldags sang, litt for sirupsaktig for hennes smak. Instrumentalen som franskmannen tok med tilbake ble utelatt av Vera Lynn, og hun føler det er noe å lære av det. Den er raffinert, veldig rytmisk, ledet av en uimotståelig trompet og en sparsom strykebro. Men hun finner ikke ordene som fungerer på denne musikken som sitter igjen i hodet hennes.
“How to say goodbye to you”: samarbeidet med Serge Gainsbourg
Françoise Hardy tilbringer noen uker der, og deretter råder følget henne til å se den som vil kunne fullføre denne sangen som venter på henne: Serge Gainsbourg. Han er allerede 40 år og en karriere som jazzsanger bak seg, han er nesten en gammel mann i den franske musikkens verden fra 1968, men han har nettopp signert, med France Gall og Brigitte Bardot, en serie popsuksesser som gjøre mannen som alle river bort.
Serge Gainsbourg kjenner Françoise Hardy, han dro for å se henne da hun spilte i London, på Savoy-hotellet der alle tidens fasjonable artister møtes. Han bringer henne til sitt hjem i Paris, nær Porte Dauphine. I rommet der de møtes, er det bare et piano, men veggene er foret med bilder av Brigitte Bardot… Komponisten er fortsatt i ferd med å komme seg etter bruddet med stjernen, lille Hardys sang vil være en velkomst. Vanen tro vil han vente uker før han begynner å jobbe for å endelig levere en dyktig og fryktelig moderne tekst: “Hvordan si farvel til deg“, en sang helt i allitterasjon og onomatopoeia som alle, rundt om i verden, kan tilegne seg.
Inntreden etter 1968
Dette blir Françoise Hardys andre gigantiske internasjonale hit og det er dobbelt velkomment. Ikke bare relanserer det karrieren til den unge kvinnen, som tiltrakk seg mer lys for motebildene sine enn for sangene hennes i flere år, men det lar Françoise Hardy gå inn i en ny æra: den etter 1968. For i disse årene forandret unge mennesker verden, de ønsket å få slutt på konservatismen og de ville ha musikk som fulgte med. I Frankrike begynner de veldig hyggelige yéyéene plutselig å bli gamle og Françoise Hardy med det. Spesielt siden hun slett ikke er interessert i den sosiale og kulturelle bevegelsen som foregår da, og foretrekker å søke tilflukt i huset hennes på Korsika sammen med Jacques Dutronc mens hun venter på at røyken skal falle tilbake i Latinerkvarteret.
Til tross for alt sa hun og gjentok til plateselskapet sitt, den allmektige Vogue, at hun ønsket å synge noe annet, at hun ville reise til London for å spille inn med innovative musikere, for å legge bak seg bildet av en romantisk liten jente. Vokse, kort sagt. Hun lyktes delvis med dette, særlig signerte hun med produsent Charles Blackwell en serie sanger med til slutt ambisiøse arrangementer. På samme måte tok hun med seg fra sine italienske turneer noe bemerkelsesverdig musikk som hun tilpasset, signert Adriano Celentano (huset der jeg vokste opp) eller Ennio Morricone (jeg vil ombestemme meg). Men hun føler seg fortsatt fastlåst av bildet som plateselskapet hennes ønsker å gi av henne, som noen ganger gir ut knapt ferdige sanger uten hennes tillatelse.
How to say goodbye er derfor betimelig, og denne sangen vil fullføre Françoise Hardys popikon rundt om i verden, tatt opp til 1980-tallet i Storbritannia, av Jimmy Sommerville, deretter i Japan av Jun Togawa.
Mer fra Françoise Hardy på Radio France:
“Francoise Hardy, melankoli i sang“, Med en naken stemme, av Hélène Hazéra, France Culture, 2002
“How to tell you Hardy”, Såpeoperaene til fransktalende offentlige medier, Didier Varrod, 2016
Å lese:
Pierre Mikailoff, Françoise Hardy: Så mange vakre ting (Editions Carpentier, 2015)
Francoise Hardy, Apenes fortvilelse… og andre bagateller (Jeg leste, 2009)
Programmering:
For å se dette YouTube-innholdet må du godta informasjonskapsler Reklame.
Disse informasjonskapslene lar våre partnere tilby deg personlig tilpasset annonsering og innhold basert på nettlesingen din, profilen din og dine interesseområder.
Françoise Hardy, “Comment te dire adieu”, fra albumet “Comment te dire adieu” (Vogue, 1968)
Françoise Hardy, “L’Amitié”, fra albumet “L’Amitié” (Vogue, 1965)
Françoise Hardy, “All Over the World” (Pye Records, 1965)
Françoise Hardy, “I want him to come back”, fra albumet “My friend the rose” (Vogue, 1964)
Mina, “Se Telefonando”, skutt av albumet “Studio Uno ’66” (Rifi, 1966)
Françoise Hardy, “I will change my mind”, fra albumet “The House where I grew up” (Vogue, 1966)
Michel Delpech, “Inventory 66”, hentet fra albumet “Chez Laurette” (Disques Festival, 1965)
Vera Lynn, “Det gjør vondt å si farvel” (His Master’s Voice, 1967)
Jun Togawa, “Sayonara wo Oshiete”, tiré de l’albumet «Suki-Suki-Daisuki» (HYS, 1985)
Utdrag:
Walter Wanderley, “It Hurts to Say Goodbye”, tiré av albumet «Batucada» (Verve, 1967)
Mason Williams, “Classical Gas”, på albumet «The Mason Williams Phonograph Record» (Warner Bros. Records, 1968)
Percy Faith and his Orchestra, “Theme from A Summer Place” (Philips, 1959)
Eddie Barclay og sønnens orkestre, “The Boy of the Gluck Way”, dekket av albumet “Eddie Barclay” (Barclay, 1966)
Frank Chacksfield og hans orkester, “Ebb Tide”, fra albumet “Ebb Tide” (Richmond, 1960)
Jean-Pierre Sabar, “L’Anamour”, hentet fra albumet “The Electronic Organs of Jean Pierre Sabar” (Disques Bagatelle, 1969)
Forfatter av Sophian Fanen
DAGER, media 0 % fiksjon, 100 % serier
twitter: @sophianF