Thei så et bilde av respektabilitet og tilbakeholdenhet. Men på onsdag, når Rebecca Newsom og Amy McCarthy holdt opp Greenpeace-banneret med ordene «Hvem stemte for dette?» på den var ikke naboene deres i Birminghams konferansesal imponert. Høyrepartimedlemmer kan ha applaudert statsministerens ord om verdien av disrupsjon. Men dette var ikke den typen forstyrrelse de hadde i tankene.
Hvorfor har dette D-ordet en slik lokke for de skinnende øyne forkjemperne for en fremtidsrettet fremtid? Historien begynner for 25 år siden, med utgivelsen av en bok kalt The Innovator’s Dilemma av en professor ved Harvard Business School, Clay Christensen.
Christensen argumenterte for at bedrifter kan gå galt når de fortsetter med plausibel og inkrementell utvikling («opprettholdende innovasjon») når faktisk noe billigere, skrappere, men mer radikalt kan avdekke ny og uutnyttet etterspørsel etter noe («forstyrrende innovasjon»). Disruptive innovatører ville erobre nye markeder og vinne over mer stødige, men mer forsiktige rivaler.
Som alltid, når gullkornet av noe nytt og interessant dukker opp i forretningsverdenen, tok følgere opp ideen, spredte den og forvrengte den uunngåelig. Så det var at “avbrudd” ble det nesten ubestridte målet for mange bedriftsoppstarter, og en merkelapp å dingle foran venturekapitalister. Uber var forstyrrende for taxivirksomheten. Så nå var målet å finne «Uber» for en rekke andre aktiviteter. “Forstyrr eller bli forstyrret” lød mantraet.
Historikeren Jill Lepore, også professor ved Harvard, påpekte hvordan lengselen etter forstyrrelse hadde gått ut av hånden i en New Yorker essay i 2014.”[Christensen’s] akolytter og imitatorer, inkludert ikke et lite antall hucksters, har bedt om forstyrrelse av mer eller mindre alt annet,” skrev hun. Finanskrisen i 2008 var delvis forårsaket av hensynsløs innovasjon. “Disse produktene av forstyrrelse bidro til panikken som teorien om forstyrrelse trives med.”
På onsdag, Liz Truss fortalte publikum: «Omfanget av utfordringen er enorm. Krig i Europa for første gang på en generasjon. En mer usikker verden i kjølvannet av Covid. Og en global økonomisk krise. Derfor må vi i Storbritannia gjøre ting annerledes. Vi må trappe opp. Som de siste ukene har vist, blir det vanskelig. Når det er endring, er det forstyrrelser. Ikke alle vil være for. Men alle vil dra nytte av resultatet – en voksende økonomi og en bedre fremtid.»
Men hvem vil egentlig ha mer forstyrrelse i livene sine? Ikke huseieren, som nå står overfor en rente på 6 % for et toårig fast boliglån, den høyeste renten på 14 år. Ikke skattebetaleren, nå på kroken for tilbakebetaling over mange år av kostnadene ved statens ufinansierte skattekutt. Disse markedsbevegelsene, beskrevet av Quasi Quarteng som «litt turbulens», vil få store og varige konsekvenser.
Trusss ord var også en skrå hyllest til forestillingen om “kreativ ødeleggelse”, en setning popularisert av den østerrikskfødte økonomen Joseph Schumpeter. Mens han hadde et likestilt og begrunnet syn på verdien av dette konseptet, pleier påfølgende entusiaster for kreativ ødeleggelse å understreke det første ordet mens de underspiller og undervurderer implikasjonene av det andre.
Forretningsspråk og ideer smitter ofte over i politikken, og påvirker beslutningsprosessen og vokabularet som brukes til å forklare og rettferdiggjøre det. “Choice” har lenge blitt holdt frem som en ukontroversielt god ting, som om offentlige politiske tiltak var beslektet med handlingene til et supermarked som justerer visningen av frukt og grønt. Men hvem har reelle valgmuligheter og kapasitet til å velge? Ikke alle.
Vi bør nå vite å passe oss for ledere med et glimt i øyet som forteller oss at hvis vi rett og slett er tøffe nok og modige nok venter en strålende fremtid – så lenge vi holder oss med dem gjennom de “uunngåelige” tøffe tidene. Avbrudd kan være OK for de som er veldig komfortabelt av. Det kan innebære få redsler for dem hvis fremtid er sikret. Men når folk forteller deg at tøffe avgjørelser dessverre må tas, husk hvem som vil være på mottakersiden av disse avgjørelsene. Det er sannsynligvis ikke personen som lager dem.