Det er tider når den moderne globale besettelsen av fotball føles utmattende. Hvorfor bryr så mange mennesker fra så mange steder seg så mye? Hva er det som driver den endeløse småpraten, Ronaldo-fundamentalistene, konspirasjonsteoriene over overvekten av dommere fra nordvest? Hvorfor er dette fokuset snarere enn de tilsynelatende mer presserende bekymringene for en økende energikrise, skyhøy inflasjon og en bekymringsfull ny statsminister? Hvorfor er vi mer plaget av at Erik ten Hag går på akkord med sine Ajax-prinsipper enn av taktikken til den ukrainske motoffensiven?
Og så får du uker som dette når du innser at Premier League er det største dramaet som noen gang er skrevet. Og som den beste litteraturen inneholder den mengder. På den ene siden er det advarselen. Stakkars Brighton. Du er en av de få klubbene som ikke eies av et hedgefond, et offentlig investeringsfond, en sjeik, en oligark eller et skatteeksil. Du eies av en lokal gutt gjort god, en barndomsfan. Du poder i årevis. Du legger planer på plass. Du etablerer en dyktig rekrutteringsavdeling. Du finner en innovativ og diskré leder som passer din modell. Du imponerer, men for én ting: du konverterer ikke sjansene dine.
Så plutselig knekker du det. Du seier på Old Trafford for første gang i historien din. Du er kompakt og velorganisert. Du putter fem forbi Leicester. Du blir nummer fire på tabellen. Du er to poeng fra toppen. Du vet at det sannsynligvis ikke vil skje, men dette er en merkelig sesong. Kalenderen er absurd komprimert. Du er ikke involvert i europeisk konkurranse. Ikke at mange av spillerne dine vil være involvert i verdenscupen som vil avbryte sesongen. Det er ikke sannsynlig, men kanskje … kanskje det er en sjanse for å nå Europa League, Champions League, kanskje til og med en liten mulighet for å gjenta strålende freak av Leicester …
Skylde på!
Ned kommer kapitalens kjøttfulle knyttneve. Gidder aldri å drømme. Dette er ikke 60-tallet, da Alf Ramsey kan lede Ipswich til tittelen. Det er ikke 70-tallet, da Brian Clough kunne vinne ligaen med Derby og Nottingham Forest. Det er ikke engang 80-tallet, da Graham Taylor kunne ta Watford til andreplass. Det er modernitet, når det minste tegn på løfte må slukes av de superrike.
Du kan ikke klandre Graham Potter for å slutte seg til Chelsea, noe mer enn du kan skylde på Marc Cucurella for å gå om sommeren, eller Yves Bissouma for slutter seg til Tottenham. Det er en tydelig stige, og hvis du vil vinne trofeer må du klatre på den; akkurat da Potter klatret opp stigen ved å forlate Swansea til Brighton. Men det er deprimerende når moralen i historien er at uansett hvor smart du er, er fotball en verden der penger alltid vil trumfe smarthet.
Brighton er et eksempel på hvordan en klubb kan drives med hell uten regelmessige utgifter. De har ikke bare taklet tapet av Cucurella og Bissouma, men de trives. De vil nesten helt sikkert ha forventet å miste Potter og vil ha en beredskap klar. Men likevel er momentumet sjekket. Det vil ta en ny leder, uansett hvor begavet det er, tid å bli kjent. Det som kan ha vært den største sesongen i klubbens historie har blitt sjekket etter seks kamper.
Dette, kommer advarselen, er hva som skjer hvis du kommer over stasjonen din. Men dette er ikke en dyster moralsk historie. Premier League er flerlags. Fra Chelsea vinkel, dette ser ut som noe stort komisk opera. Er Todd Boehly, college-bryteren med sitt lange hår og solbriller, litt for på nesen som den amerikanske kapitalisten? Kanskje han er det, men ikke alt trenger å være briljant subtilt.
Han ser absolutt ut til å ha spilt rollen med velbehag, fra det øyeblikket han møtte opp for 2-2-uavgjort mot Wolves forrige sesong og virket grundig forvirret over at VAR utelukket et mål for offside. Kanskje han måtte utnevne seg selv faktisk som sportsdirektør i sommer da oppryddingen av ansatte fra Roman Abramovich-tiden fratok klubben sportsekspertise, men hans famlende forsøk på å navigere i markedet føltes til tider som en av de kroppsbytte-komediene som var så populære på 80-tallet.
Kanskje det er urettferdig mot Boehly. Kanskje han lærer raskt. Kanskje han bringer et nytt perspektiv. Men de tidlige tegnene har ikke vært gode. Fotball, mer enn noen annen sport, handler om enheten, og du bytter komponenter innenfor det på egen risiko. Det handler ikke bare om å betale for de “beste” spillerne. At Thomas Tuchels motvilje mot å tillate Boehly å signere Cristiano Ronaldo og Anthony Gordon var et nøkkelpunkt for friksjon antyder at det ikke er forstått – og det burde bekymre Chelsea-fans samtidig som det tilbyr alle andre en potensiell kilde til god underholdning. Hvis Manchester United virkelig har begynt å ta seg sammen under Ten Hags voldsomme gjenskinn, er det sannsynligvis rom i dramaet for en finansgigant drevet av en eier som lett blir forført av kjendiser med liten kapasitet til langsiktig planlegging.
Dette er Premier League som satire på kapitalisme. Det er en veldrevet klubb som trives med et budsjett, og det er en annen klubb som nettopp har sparket en manager en uke etter stengningen av et overgangsvindu der han fikk lov til å veilede en kvart milliard pund i utgifter. Og likevel er det sistnevnte som kan lokke premien fra førstnevnte; som kan knuse drømmene til den lille mannen på et innfall.
Velkommen til moderne fotball. Velkommen til den moderne verden. Velkommen til sirkuset.