Forhistorisk planetden siste dokumentaren fra Sir David Attenborough, har premiere på Apple TV+ denne uken. Serien i fem deler ser på hvordan dinosaurer og andre forhistoriske skapninger levde i forskjellige habitater rundt om i verden i slutten av krittperioden.
Vi snakket med serieprodusenten, Tim Walker, og showets konsulent paleontolog, Dr. Darren Naishom hvordan de brakte lenge døde arter tilbake til livet.
Fortell oss litt om forestillingen.
Tim Walker: Forhistorisk planet er i utgangspunktet den definitive naturhistoriske dyrelivsfilmen om dinosaurer og de andre eldgamle dyrene som levde ved siden av dem rett på slutten av dinosaurtiden.
Nå, selvfølgelig, for å realisere den ambisjonen krevde at vi gjorde dette utrolige samarbeidet der vi tok filmskaperne fra Natural History Unit, ble vi ledet av Mike Gunton, som er den kreative direktøren for BBCs NHU. Ta hans kreative geni og gift det sammen med Jon Favreau, som har blitt en guru av CGI-ekspertise, etter å ha gjort foto-ekte dyr i Jungelboken og Løvenes Konge. Slik ble ekteskapet sammen. Tre og et halvt år senere har vi nå realisert den ambisjonen.
Forestillingen åpner med svømming T. rex. Hvordan vet vi at de ville vært i stand til å gjøre det?
Darren Naish: Hovedmålet med serien er å avsløre et absolutt moderne, oppdatert syn på dinosaurer og de andre dyrene i sin tid. Og åpenbart fremstiller vi dem som levende dyr.
Det er massevis av informasjon i fossilregisteret. Vi vet en enorm mengde ting om hvordan disse dyrene var og hva de gjorde. Men det er et enormt antall ting de ville ha gjort som fossilregistrene ofte ikke kan vise oss eller det kan bare antyde.
Ville den ha svømt av og til? Vel, alle levende dyr svømmer. Det er ingen som ikke gjør det. Det er en liste over dyr som folk sier ikke kan svømme. Ikke sant. Det kan de alle. De [modern] dyr som ligner mest på dinosaurer T. rex er ting som strutser og emuer, og de er gode svømmere. Og selvfølgelig er det også andre gigantiske dyr i dag som lever nær kysten. Berømt, elefanter og til og med hester og kameler, de er alle gode svømmere.
T. rex har også pneumatiske bein. Den har et luftfylt skjelett, noe som betyr at den ville vært spesielt flytende, den hadde vært flink til å flyte om den ville. Og den hadde store, tykt polstrede føtter, som ville vært veldig gode til å spre vekten. Det hadde vært bra på ustabile, myke overflater. Dette ville ikke være et dyr som er redd for å gå på strendene og myk gjørme og slikt. Så hvis du kombinerer alt dette, selv uten å se på direkte fossile bevis, er det god grunn til å tenke T. rex ville vært en utmerket svømmer.
T. rex spesielt er en art som folk har veldig sterke meninger om hvordan den skal se ut. Hvordan bestemte du deg for hvordan du skulle representere T. rex?
DN: Som akademisk paleontolog bidrar jeg til vitenskapelig forskning på dinosaurer. Jeg publiserer flere tekniske artikler i året. Dette prosjektet er unikt ved at jeg var med fra starten, gjennom hvert trinn i prosessen. Og en av jobbene mine var å sørge for at rekonstruksjonene våre er oppdatert, så godt som mulig.
Det er mer diskusjon og mer slåssing om utseendet til Tyrannosaurus Rex enn nesten alle andre fossile dyr. Hva tenker vi egentlig om utseendet til ansiktet? Hvor omfattende var bløtvevet? Hadde denne dinosauren “lepper”? Luftsitater rundt leppene, fordi de ikke er lepper som pattedyrs lepper. De er lepper som øglers og slangers lepper. Hadde den de som holdt tennene på seg? Hvor store øyne var dens? Hadde den helt skjellete hud? Hadde den en slags filamentøs fuzz på kroppen?
Vi vurderte alle disse tingene grundig. Vi gikk med synspunktene som er vitenskapelig best støttet, og du ser et fenomenalt oppdatert syn.
Du kan aldri si at vi har tatt den endelige avgjørelsen om hvordan disse dyrene var. Men det du ser i Forhistorisk planet er det mest oppdaterte, mest teknisk strenge synet på dette dyrets livsutseende.
Les mer om Sir David Attenboroughs dokumentarer:
Showet fokuserer på oppførselen til dem som levende dyr. Hvor mye av det er utledet fra fossilregistrene, og hvor mye er utledet fra levende dyr?
TW: En av tingene vi er veldig ivrige etter at folk skal se, er at dinosaurene var perfekt tilpasset deres nisjer. Hvis du ser på de forskjellige utfordringene som den naturlige verden pålegger enhver skapning, er det det samme over hele kloden. Det kan være 6000 miles forskjell mellom to sett med dyr som står overfor svært like forhold, og de utfører svært lik oppførsel for å fungere som en løsning.
Og det kan også oversettes over tid. De samme problemene oppsto for 66 millioner år siden for enhver levende skapning som i dag. Dyr tilpasser seg disse forholdene, noe som betyr at de utfører et visst sett med atferd.
DN: Det er alle disse som spesifikke detaljer fra fossilregistrene som gir oss i det minste litt informasjon om atferd og spesifikke biter av biologi som vi inkorporerte så mye som mulig.
Så for en dinosaur som Tyrannosaurus Rex, fra tannmerker den etterlot seg på beinene til andre dyr, vet vi nøyaktig hvilken art den spiste og hvordan den angrep dem. Vi vet fra fotspor nøyaktig hvordan den plasserte føttene, detaljer om gangarten. Vi vet fra noen av disse fotsporene, vi vet fra tilknyttede skjeletter, hvor sosiale eller usosiale noen av disse dyrene var. Det er vanskelig å understreke hvor mye forskning vi gjorde for hver enkelt art du ser. Det du faktisk ser i det siste er den lille toppen av isfjellet.
Du kombinerer det med en teknikk som kalles fylogenetisk bracketing. La oss si at vi har et spørsmål om oppførselen til T. rex, noe som ikke er til stede i fossilregisteret. For eksempel, hvilke stillinger brukte disse dyrene i hekkesesongen?
Så i disse tilfellene gir ikke fossilregistreringen oss den informasjonen. Vi ser på atferden til stede hos de levende dyrene som omgir fossilet på livets slektstre. Forestill deg [dinosaurs] på livets tre. De har levende krokodiller og alligatorer som setter dem i parentes på den ene hånden, og levende fugler har dinosaurer som T. rex på den andre siden. Hvis du ser en spesifikk oppførsel hos krokodiller og hos fugler, kan du slutte at den også var til stede i dine utdødde dinosaurer.
Jeg tror det er første gang [this technique has] noen gang blitt implementert.
Når det gjelder paringsatferd, tror jeg at vi sannsynligvis bør snakke om det jeg tror kommer til å bli et av de mest ikoniske øyeblikkene i serien, som er T. rex parringssekvens. Hvordan gikk du frem for å få det til å føles så ekte?
TW: Den sekvensen er nok min favorittsekvens av hele serien. Det er fabelaktig, og basert på veldig, veldig god forskning.
Vår utøvende produsent Mike Gunton forteller denne flotte historien om da Sir David gjorde voiceoveren. Etterpå tok han av seg hodetelefonene og sa: «å se på dem T. rexes under det frieriet var det som om jeg så dem gjennom en kikkert.”
Grunnen til at det ser ut som det gjør, er at hvis du tenker på hvordan du ville filmet det på ekte, ville du vært ute i felten i et veldig lite team. Nå, et møte som dette på ekte, ville sannsynligvis vært et veldig, veldig spennende og spennende øyeblikk. Og du vil sannsynligvis bare ha ett kamera, maksimalt to kameraer, tilgjengelig for deg. Du må da tenke på hvor du skal være for å filme det, for når det er et 12 eller 13 meter langt dyr på flere tonn, er det ingen måte du vil være veldig i nærheten av det.
På tvers av hele serien gjelder disse redaksjonelle begrensningene på den måten det hele er skapt. Vi har laget hver sekvens som om vi var der og filmet den på ekte. Så du vet, noen ganger kan du komme veldig nær dyr, avhengig av hvilken type de er og deres oppførsel. Andre ganger må du filme ved hjelp av droner eller filme med svært lite støtende teknikker der du er langt unna dyrene på en veldig, veldig lang linse.
Min favorittdinosaur fra serien var Deinocheirus. Det ser ut som noe ut av Stjerne krigen. Kan du fortelle litt om arten?
DN: Deinocheirus, det er denne fantastiske theropoddinosauren fra sen kritt fra Mongolia. Den ble oppdaget på slutten av 1960-tallet og lenge kjent bare fra armene. Navnet betyr “forferdelig hånd” fordi dens beskrivende ble imponert over den åtte fot lange armene og de gigantiske hendene med tre klør. Og det ble opprinnelig antatt å være som et rovdyr som brukte disse store klørne til å rive andre dinosaurer i stykker. Men det ble da innsett at det var en del av denne gruppen kalt strutsdinosaurene, som for det meste er altetende eller planteetere.
Så da tenkte folk, vel, hvordan ville hele dyret se ut? Det er T. rex-størrelse, 30 fot lang, men den ville ikke sett ut som en konvensjonell rovdinosaur.
Dette ble besvart rundt 2012 da det viste seg at de i Mongolia faktisk hadde oppdaget nesten komplette skjeletter av dette dyret. Og det er bare dette surrealistiske beistet. Den har dette superlange ande-nebbansiktet; skallen er omtrent en meter lang. Dyret var tannløst, med en veldig dyp underkjeve, og bevis fra hodeskallens form på at det sannsynligvis var planteetende.
Den finnes i et våtmarksmiljø. Så det er nok å spise vanngress og sånt. Den har noe fisk bevart i mageinnholdet sammen med magesteiner som brukes til å bryte opp plantemateriale. Så det er mest å spise planter, noen ganger å spise noen dyr. Den har et seil på ryggen.
Og fordi den er en del av denne strutsdinosaurgruppen, vet vi med sikkerhet fra strålende fossiler at den gruppen var fjæraktig. Så kjempen Deinocheirus – var dette dyret også fjæraktig? Det er litt diskusjon om det, vi er ikke helt sikre, men vi har gått med dette synet på det som dette gigantiske, raggete, seilryggede, andefjeset, langarmede, våtmarksdyret. Det kommer til å bli nytt for 99 prosent av publikummet vårt. Og for et beist å ta med til skjermen. Dyr som ser utrolig ut.
Les mer om dokumentarer: