R’ Menachem Mendel Lieberman deler med Pevzner-familien etter bortgangen til ektemannen og faren R’ Motul Pevzner obm: “Det skjedde for 20 år siden da jeg var en yeshiva-student i 770. Men for meg forblir denne historien brent i sjelen min, en liten historie som endret min daglige rutine og syn på livet.” Hele historien
Kjære Pevzner-familie,
Jeg er veldig lei meg for å høre om den utidige bortgangen til din far – Motul AH, og jeg vil gjerne sende deg kondolanser fra bunnen av mitt hjerte.
Jeg vil gjerne dele med deg en liten historie fra din fantastiske far. Det er virkelig en “liten historie” som skjedde for 20 år siden da jeg var yeshiva-student i 770. Men for meg forblir denne historien brent i sjelen min, en liten historie som endret min daglige rutine og syn på livet.
Først en kort introduksjon:
På den tiden ble sederholdet i 770 gjennomført på en slik måte at tilsyn ikke var noe sterkt punkt. Hvis noen bestemte seg for å fortsette å seder, gjorde han det med forståelse for verdien i det og på eget initiativ. (Det var noen som av og til registrerte oppmøte, men ikke utover det.)
Unødvendig å si at uten streng oppmøtepolitikk var sederchassidus om morgenen ofte stille.
Som kjent var to grupper av bochurim i 770. Den største gruppen var de israelske Kvutza bochurim som gjør shiur gimel i 770. Og den andre gruppen var den amerikanske Bochurim. Dette er gutta som fullførte yeshiva-studiene, også fullførte shlichus i yeshivaer rundt om i verden, og nå er de inne i sitt siste år før chasunah, i dette året studerer de vanligvis smicha.
Hvis det med de israelske bochurimene er veldig vanskelig å holde seder, så er det med de amerikanske bochurimene enda vanskeligere, siden disse bochurimene allerede har fullført skolegangen og er “eltere bochurim” for alt det innebærer.
Alt dette er et forspill til neste historie:
Jeg var privilegert å studere som en fullverdig student i 770 rabbin’s chatzer i årene 5753-5754, blant de hundrevis av unge bochurim som studerte i 770 var også din avdøde far Mottel Pevzner.
Jeg kjente ham ikke, siden jeg var «fra gruppen av israelere» mens han var «fra gruppen av amerikanere». Vanligvis er det ikke det, og det skal ikke være noen sammenheng mellom gruppene, og det var tilfellet i vårt tilfelle også.
Det var en morgen, den siste dagen i måneden Teves, på høyden av vinteren i New York. Det snødde kraftig den morgenen, husker jeg våknet til en iskald morgen på hybelen kl 1414. På rommet var det en kraftig varmeovn, i tillegg var vi alle dekket med tykke dunpledd, varmt inne men kaldt ute, veldig kaldt!
Fra vinduet i sovesalen kunne man se hele Kingston Avenue dekket av svart snø. På rommet der jeg sov sov guttene og ingen tenkte en gang på å stå opp den morgenen. Og hva er vel bedre enn å ligge litt lenger i sengen på en slik snørik morgen.
Til tross for alt reiste jeg meg og dro fra 1414 i retning Union St. mikveh og derfra til 770 for å komme i tide til Seder Chassidus. Jeg husker at jeg tok meg gjennom haugen med tung snø, stillheten og stillheten tidlig på morgenen var tydelig synlig fra hvert hjørne av gaten.
Da jeg ankom den lille zalen var klokken allerede 07:20. Om bare 10 minutter starter sederchassidus offisielt, men den lille zalen var tom, bare jeg satt der alene og sa brosjene og fant min chasidus sefer å studere i.
Jeg husker godt at inni meg hadde jeg en litt merkelig følelse. Jeg sitter her alene, ingen er oppe, ingen er tilstede. Det dårlige instinktet snek seg inn på meg, kanskje det hadde vært bedre å ligge i sengen litt lenger…
Klokken er 07:25. Og se, jeg hører hoveddøren til 770 åpnes. Jeg kunne ikke se hvem som kom inn, siden jeg satt inne i den lille zalen hørte jeg bare tunge skritt, av føtter som tråkket hardt i gulvet.
Uten å se hvem det var, visste jeg allerede at det var den uskyldige franske Bochur Mottel Pevzner, hans annerledes vandring forrådte ham, og jeg visste at det var han som nå gikk inn, jeg så ham peset som om etter en suveren innsats for å komme videre tid.
Han gikk inn i den lille zalen, så etter klokken på veggen, snudde seg mot klokken og sa til seg selv: Ahhhh… Boruch hashem! Boruch hashem! Og en spesiell suveren lykke var synlig i ansiktet hans.
Han gikk til biblioteket, tok en Chasidus-sefer og begynte å studere flittig og iherdig.
Han la ikke merke til at jeg så ham utbryte “Ahhhh… Boruch hashem, boruch hashem” sa han til seg selv. Men for meg var det nok. foran meg sto en ekte soldat. Rett frem, uskyldig, indre og gudfryktig. Han vurderer ikke kulden ute, de fysiske begrensningene, den største lykken for ham er å kunne komme til seder i tide. Denne lykken er pute glede!
Etter 20 minutter kom det noen flere bochurim, og så noen flere, denne sederen utgjorde kanskje 15 bochurim som sto opp den morgenen.
Jeg vil ikke glemme hva jeg følte den morgenen i den lille zalen – jeg sa til meg selv her, Motul, en eldre bochur enn deg, hans tur var hard for ham, han hadde alle unnskyldninger for ikke å stå opp i morges. Likevel reiser han seg, han går, han kommer, og hans store lykke er at han klarte å komme seg til seder i tide uten å tenke på hva som skjer rundt ham.
Denne begivenheten ga meg et stort løft, og fra den dagen til slutten av skoleåret mitt i 770, hver morgen (!) når det var vanskelig for meg å stå opp, husket jeg den samme gleden som var i ansiktet til Mottel, og Jeg kunne ikke lenger ligge i sengen.
Gjennom årene har jeg fortalt denne historien mange ganger til elevene mine, jeg har ikke møtt Mottel siden den gang, siden jeg bor i Israel og han i Frankrike, men jeg skylder ham mye av den indre innflytelsen som hans soldatkarakter hadde på meg, aksept av byrder og den indre frykten for Gud for en sjelden og spesiell ekte Tamim.
Da jeg mottok meldingen om hans bortgang denne uken, husket jeg den samme hendelsen igjen, og for første gang skrev jeg tingene på skrift til minne om ham og til oppløfting av hans rene sjel.
Måtte vi snart få se ham igjen sammen med Rebben. Vhikitzu Vranenu Shochnei Ofor vhu broshom.
Menachem Mendel Lieberman
Elad – Det hellige land
Det er etablert et fond for å støtte familien, en mor og 7 Yesomim. Åpne hjertet ditt og klikk her for å støtte fondet.