TRingenes Herre: The Rings of Power (Prime Video) vil sannsynligvis vise seg splittende, ikke minst avhengig av om du ser den på en stor TV eller myser på dens prakt på en telefon eller laptop. Den er så rik og vakker at det er lett å bruke den første episoden på å bare stirre på landskapene, mens den sveper og sveper mellom landene til alver og dverger, mennesker og harføtter. Dette er TV som er laget for store skjermer, men sikkert bestemt til å bli sett på mindre. Den er så filmatisk og storslagen at den gjør det Dragens hus ser ut som om den er blitt brosteinsbelagt på Minecraft.
Dette gjør det vanskelig å bedømme The Rings of Power som en vanlig serie, fordi så mye ved den er ekstraordinært. Det er Tolkien, noe som betyr at denne verden allerede er æret og elsket av så mange, enten det er i form av bøkene, Peter Jacksons filmer eller begge deler. Det er en ekstraordinær tyngde av forventninger før noen seer trykker på play. Legg til det faktum at dette angivelig er den dyreste TV-serien som noen gang er laget – 465 millioner dollar for åtte episoder – og det er vanskelig å se på dette som bare enda et show. Det er en begivenhet, et skue, men hvis det ikke er helt perfekt, gjør det det til en fiasko?
De første 10 minuttene av åpningsepisoden satte et fantastisk travelt, robust tempo og tone. Det begynner rolig og vakkert, med en veldig ung Galadriel som seiler et papirskip i “de udødelige landene” til Valinor. Så setter den foten skarpt ned, raser gjennom århundrer med historie og krig og, avgjørende, styrtet av mørkeherren Morgoth. Jeg er vanligvis forsiktig med å måtte lese primere før jeg går i gang med en ny serie – den bør stå alene – men her er det nok nyttig å gjøre litt lekser.
Innen det legger seg, i skumringen av den andre tidsalderen, er Galadriel (Morfydd Clark) sjefen for de nordlige hærene, Warrior of the Wastelands, som fortsatt jakter på Morgoths løytnant, Sauron, på en anelse, århundrer etter at de fleste alver tror han har blitt beseiret.
Jeg elsker kjemperen Galadriel. Hun er tapper, mangelfull og hovmodig, like blodig som hun er strålende, arret av krigens redsler. Hvis det ikke høres gøy ut, vent til du ser hva hun gjør mot et snøtroll.
Hvis alvene bringer intensiteten, så er det rikelig med jordisk lys og glede i harfootene, Tolkiens forgjengere til hobbitene, som forbereder seg på sin sesongmessige migrasjon. De unge harfootene søker etter bær og boltrer seg i gjørmen, de eldste (inkludert Lenny Henry) er tilgjengelig for å forklare hvordan alt henger sammen, via en ikke-uvelkommen utstilling om hvem som bor hvor og hvilket land de beskytter. Åpningsepisoden introduserer oss også til Sørlandet, der alver og mennesker sameksisterer urolig midt i tiår med harme i kjølvannet av krigen.
Det tar helt til den andre episoden, og dvergenes ankomst, før den oppslukende følelsen blomstrer – den følelsen av at dette er en fullstendig realisert verden det er verdt å hoppe inn i helhjertet. Dvergene forankrer det og tempererer noen av showets mer pompøse instinkter. Det er ikke mye spoiler å si at den innledende idyllen snart er knust. Alvenes insistering på at «våre krigsdager er over» er mer en drøm enn en kald politisk analyse. Det er antydninger fra starten om at forfall er i luften, og det tar ikke lang tid før disse hintene vokser til sirener, og roper ut advarsler med stort volum. Når det blir skremmende, er det genuint skummelt. Mot slutten av episode to er det pustende anspent og langt mer grusomt enn jeg ante.
Jeg har et par små forbehold. Noen ganger er det en eim av “smell-the-fart”-skuespill, som kanskje er vanskelig å unngå når annenhver replikk er en poker-ansiktet aforisme som: “En hund kan bjeffe på månen, men han kan ikke bringe den ned.” Tempoet er også litt alt-eller-ingenting. Den løper enten gjennom forbløffende actionscener, eller fortsetter med en enkelt samtale eller et meningsfylt blikk. Men dette er uenighet, og til slutt vinner skuespillet. Dette er enormt hyggelig TV, en filmfest. Nå trenger jeg bare å finne noen med et stort fjernsyn som lar meg se med dem.