BRitain er på randen av en finanskrise. På fredag, statsminister, Liz Truss, og kansleren, Quasi Quartengkomisk med falske påstander om deres seighet, valgt for de mykeste økonomiske alternativene.
I en “minibudsjett” – en åpenbar feilnavn for å unngå å presentere elementær finanspolitisk aritmetikk som kreves av loven for et skikkelig budsjett – de lot som om de krympte statens økonomiske krav mens de lanserte en enestående ekstra 411 milliarder pund i offentlig låneopptak over de neste fem årene som en “plan for vekst”. Aldri i britisk offentlig liv har gapet mellom retorikk og virkelighet vært så gapende.
Hvis låneopptaket hadde vært rettet mot å løfte offentlige investeringer og forbedre Storbritannias stressede offentlige tjenester, ville det vært mye mer forsvarlig, spesielt for å motvirke en kommende resesjon. Selv da ville selve omfanget av, og mangelen på plan å håndtere, et slikt berg av ny gjeld ha risikert fordømmelse av finansmarkedene. Som det er, ble markedene, som observerte en uberettiget rekord på 45 milliarder pund i skattekutt uforholdsmessig og grotesk begavet til de rike i sør uten godt formål, tilbudt en enveis innsats som de grep.
Pundet stupte forbi 3 % mot dollar i timer – Den har devaluert 17,5 % i år. Like bekymringsfullt og med implikasjoner ikke mindre dyptgripende var prisen på 10-årige statsobligasjoner som falt med 5 %, for å fullføre et nesten rekordhøyt én ukes fall på 11 %. Offentlige gjeldsmarkeder er livredde for utsiktene til uendelige strømmer av statsobligasjoner i en økonomi med tosifret inflasjon og en valuta undergravd av et enormt strukturelt underskudd på betalingsbalansen.
Under slike omstendigheter bør du utforme enhver økonomisk stimulans nøye slik at den er troverdig, ellers blir hele øvelsen selvødeleggende. Men ikke for Truss og Kwarteng, som, ved å ofre den troverdigheten, er dødelig sårede politikere bare to uker etter vervet.
Kwartengs hensynsløshet har provosert frem en dobling av renten på referanseindeksen for 10-årige statsobligasjoner, til nær 4 %, på mindre enn to måneder, mens markedene forventer at Bank of Englands basisrente vil nå 5 % neste år. Ingen britisk budsjett i nyere tid har fått en så ødeleggende negativ dom. Kostnadene for å betjene statsgjelden kan være skyhøye, men det har implikasjoner utover de offentlige finansene: jo høyere obligasjonsrenter stiger, jo høyere målrenter for avkastning på bedriftsinvesteringer går også, noe som deprimerer enhver ønsket oppdrift i investeringsintensjoner. På samme måte, med boliglånsrentene som er satt til å stige til 7 % i 2023, er eiendomsmarkedet bestemt for en kraftig nedskjæring ettersom opptil en tredjedel av fastrentelånene slapper av. To vekstmotorer er dermed fast pigget.
Ja, etterspørselsnivået øker, drevet av ekstra offentlig gjeld, slik at den kommende resesjonen blir grunnere enn den ellers ville vært; og energipakken på 60 milliarder pund vil beskytte forbrukere og bedrifter fra Vladimir Putins gassjokk, og redusere toppinflasjonen med så mye som 5 %. Men, i likhet med den bredere “planen for vekst”, er energipakken enestående dårlig utformet og uholdbar. Det er ikke rettet mot de mest trengende, og det er ikke gjort noen forsøk på å beskatte energiselskaper ytterligere for å gi noe av finansieringen. Rettferdighet og aksept av saken for beskatning og økonomisk bærekraft er ikke i denne regjeringens leksikon.
Hvorfor? For det første tror Truss-kabalen oppriktig på libertarianismens kant – at den påtrengende, tvangsstaten nødvendigvis lenker noe tåkete kalt «rikdomsgenerasjon», som drives utelukkende av individualistisk entreprenørskap – og danner en barnlig forståelse av økonomi og virksomhet rundt seg. “Trickle down”-økonomi fungerer, mener de, spesielt hvis det suppleres med “tilbudsside”-reformer – kode for å senke standarder. For det andre, seks år etter folkeavstemningen, blir Brexit uoppløselig knyttet i det folkelige sinnet med stagnasjon, frosne husholdningsinntekter og løgner.
Å gjenopprette veksten til 2,5 %, basert på en økonomisk modell uavhengig av EU, er avgjørende for å redde omdømmet til Brexit – og for enhver sjanse til å vinne et stortingsvalg i 2024. Derfor gamblet.
Men hvem tror at å gjenopprette folketrygdens satser til 2021-nivåer og kansellere den planlagte økningen i selskapsskatten kommer til å utløse mer vekst? Til tross for Truss og Kwartengs overmodige påstander, er det ikke et snev av bevis på at skattekutt «siverer ned» for å gi økonomisk dynamikk, ekstra innsats eller foretak. Vekst kommer i stedet fra anvendelsen av oppfinnsomhet, via innsatsen fra tusenvis av firmaer og millioner av mennesker som bruker gavene gudene ga dem, for å gjøre verden bedre – og hvorfra profitten strømmer. Økonomisk vekst, som jeg hevder i en av en samling av 18 essays, Endringen vi trenger, på mandag, er produktet av komplekse økonomiske og sosiale organisasjoner som samler disse impulsene rundt et felles formål. Det er målrettede firmaer som binder sine interessenter til en felles sak og driver vekst.
Storbritannia har for få. “Tilbudsreformer” som fokuserer på ytterligere deregulering av en allerede svært deregulert økonomi er ved siden av poenget – fokuset bør være på å reformere hvordan bedrifter eies, ledes og styres. Bare slik kan andre viktige vekstingredienser – økte offentlige investeringer, økt FoU og full tilgang til vårt største marked, EU, gjennom å bli med i tollunionen og det indre markedet – ta fyr.
Ingen økonomi har vokst uten økte investeringer og handel: handelsdempende brexit er en ball og kjede. Å forestille seg at 38 nye “investeringssoner” med reguleringslys vil endre disse uforanderlige lovene er for fuglene. De vil ikke, slik saken er nå, opprette ett eneste flott nytt selskap, men bare flytte økonomisk aktivitet rundt.
Å forlate en tid med ultralave renter ville alltid være økonomisk farlig: Putin og Kwarteng har kombinert for å gjøre oppgangen større og mer traumatisk. Ettersom finanskrisen blir dypere, med den tidligere amerikanske finansministeren Larry Summers anslår at pundet faller til under dollarparitetog stagflasjon blir forankret, vil Rishi Sunaks fordømmelse av det hele som eventyrøkonomi virke illevarslende forutseende og fordype de giftige bruddene som så splitter den politiske høyresiden.
I mellomtiden bør Keir Starmer redefinere Labour i sin tale til partikonferansen denne uken som One Nation Labour, forpliktet til finansiell troverdighet, rettferdighet, handel og vekst, bygget på en ombygd kapitalisme – alt forlatt av Truss og Kwarteng.
Ifølge Resolution Foundation vil ytterligere 3 millioner mennesker leve i absolutt fattigdom i Storbritannia i løpet av de to årene frem til begynnelsen av 2024. Tories har mistet tilliten til finansmarkedene. De fortjener å miste tilliten til folket.