JegDet var daværende RFL-formann, Brian Barwick, som fikk oppgaven med å komme med åpningsreplikken da England ble tildelt retten til å arrangere verdensmesterskapet i Rugby League i 2021 for seks år siden. Mer enn 2100 dager har gått siden da, og mye har endret seg; det har vært betydelig omsetning på toppen av sporten, det har vært en global pandemi som har ført til en 12-måneders forsinkelse og konstant usikkerhet, men på lørdag er endelig handlingen i gang.
En ting som forblir den samme er Barwicks tro på at hvis den gjennomføres riktig, kan denne turneringen være transformativ for en sport som går en fascinerende fremtid i møte på og utenfor banen. Ikke ta feil: rugbyligaen i dette landet får sjelden muligheter på en så viktig scene som denne.
Hvert spill er live på BBCs plattformer og tre banebrytende turneringer kjører side om side. Arrangører, ledet av turneringens imponerende administrerende direktør, Jon Dutton, har lovet det største og mest inkluderende Rugby League-VM. I Newcastle vil praten endelig opphøre når herreturneringen begynner med England som møter Samoa på St James’ Park.
Det forventes et publikum som nærmer seg 45 000 – antagelig ikke bare for å se underholdningen fra Kaiser Chiefs før kampen – og med et femsifret oppmøte ventet på Australia v Fiji senere på kvelden på Headingley, den største åpningsdagen for en Rugby Liga-VM er garantert.
Men det er ikke den eneste rekorden arrangørene håper å sette. For første gang vil herre-, dame- og rullestolturneringene foregå samtidig. Det vil være en feiring av noe rugby league gjør bedre enn de fleste: å kjempe for inkludering og mangfold.
Alt dette på en tid da IMG, medieselskapet som har signert en 12-årig avtale med sportens styrende organer, ser på for å se hvordan dens fremtidsplaner for sporten er også formet av suksessen til verdenscupen. Du håper i det minste at de ser at buzzen som den internasjonale rugbyligaen genererer betyr at det må settes øverst på agendaen deres for å fornye spillet.
Det er utallige historier å spore. Australia er igjen de utvilsomme favorittene i herreturneringen, men forakten deres administratorer har vist for det internasjonale spillet de siste årene ved å knapt booke kenguruer for å spille noen kamper, har skapt en interessant dynamikk, med mange høyprofilerte NRL-spillere som har byttet troskap til Stillehavsnasjoner, inkludert Tonga og Samoa.
Det betyr at med England og New Zealand blant favorittene som alltid, tror fem nasjoner virkelig at de har en sjanse til å vinne. Hvorvidt det ender opp med det kjente resultatet av at kenguruene løftet trofeet på Old Trafford 19. november gjenstår å se, men det er for en gangs skyld på ingen måte en enkel oppgave å velge rekkefølgen til semifinalistene.
Styrken til konkurransen understrekes av åpneren. England er underdogs mot et samoansk lag som har verdsatt noen seriøse talenter borte fra Australia. Det kan bare være positivt for den internasjonale rugbyligaens langsiktige utsikter at det nå er en slik styrke i dybden og at spillet er langt vanskeligere å forutse.
Nederlag for England vil nesten helt sikkert bety en andreplass i gruppe A, uten respekt for Frankrike og Hellas, deres to andre puljemotstandere. Det ville bety en kvartfinale med Tonga før en potensiell omkamp med Samoa bare for å nå finalen. Men det er noen gode nyheter for England: Kenguruene og Kiwiene er på motsatt halvdel av trekningen, så bare én kan komme til finalen.
Bærebjelker for England, som kapteinen Sam Tomkins, følger en gruppe spillere med nytt utseende, inkludert St Helens’ mercurial Jack Welsby og NRL-sensasjonene Dom Young og Herbie Farnworth. England er litt av en ukjent størrelse, noe som er både spennende og nervepirrende gitt at suksess her, med et så stort publikum som ser på, faktisk kan være transformerende som Barwick foreslo.
Rugby Football League bygde ikke riktig på verdensmesterskapet i 2013 på disse breddene, men det er endring på gang hos det styrende organet. Den endringen burde ha skjedd allerede gitt de nedsettende kommentarene fra administrerende direktør, Ralph Rimmer, mot Fiji-laget. Men han fikk bare et slag på håndleddet i stedet for å bli suspendert, og kastet en kjent administrativ skygge over turneringen. Rimmer, heldigvis, forlater uansett i desember.
Den som tar over har sjansen til å bygge videre på en turnering fylt med intriger. Bort fra tungvekterne har debutantene Jamaica og Hellas hatt utrolige reiser bare for å nå dette punktet. Kvinneturneringen vil se England sikte på å gjenskape bedriftene til fotballens løvinner denne sommeren, men de har konkurranse fra australske Jillaroos og debutantene Brasil, hvis spillere har trent isolert og gitt opp jobber bare for å representere landet sitt i turneringen.
Rullestolturneringen vil være den største feiringen av inkludering rugby league noensinne har sett. De som er nye i sporten får en skikkelig godbit.
Seksti-en kamper over tre turneringer på fem uforglemmelige uker. Rugby league i England har ventet lenge på et øyeblikk så viktig som dette. Ventetiden er nesten over.