Tror du vi alle trenger trøst?
Eple – Jeg tror det ikke har vært lett å finne en i det siste. Jeg komponerte først albumet mer for meg selv, for å trøste meg selv, men jeg endte opp med å innse at det var en mer global etterspørsel. Jeg gikk for å ta meg inn i barndomsminnene mine. I mitt sinn er trøst knyttet til barndommen, det er noe vi mister, som vi undervurderer i voksenlivet, mer sentrert på søken etter rasjonelle løsninger på problemer, til skade for den omsluttende følelsen som får oss til å føle oss følelsesmessig trygge med bare en klem.
Også for å oppdage: Sara Giraudeau: «Jeg elsker fantasy på kino»
Var det din hensikt å gjøre oss godt?
Eple – Da jeg skrev, ville jeg at folk skulle forestille seg teksturer, farger som ville berolige dem. Jeg ønsket at sangene mine skulle være som små hus for dem, tilfluktssteder der de kunne føle seg vel. Med Smutthull, var jeg i et mer torturert søk. For denne nye platen ønsket jeg tvert imot å foreslå et omsluttende prosjekt. Prosessen med å skrive sangene fikk meg til å føle meg bra. Generelt begynner jeg alltid å skape med å være mer eller mindre trist, men jeg er bedre etterpå, som lettet. Jeg håper det blir det samme for publikum.
Hva trøster deg?
Eple – Kinoen. Jeg går der mye. Det er steder, som mørke rom eller vaskerier, for eksempel, som ikke har endret seg siden jeg var liten, da vi hele tiden blir konfrontert med metamorfoser. Denne uforanderligheten beroliger meg. Ellers, når jeg er ulykkelig, er det de triste sangene som trøster meg mest. Å kjenne meg igjen i tekstene gjør at jeg føler meg mindre alene. Jeg lytter spesielt ensomhetav Barbara, og parallellen mellom det hun synger og følelsene mine beroliger meg.
Sangen Jardin er hun din Min barndom fra Barbara til deg?
Eple – Litt, det er sant. Det er en blanding av glade minner, nostalgi, spørsmål, fordi jeg lurer på hvorfor jeg tenker på barndommen min hele tiden. Jeg kommer stadig tilbake til det, prøver å finne nøkler til forståelse. Jeg føler ikke at jeg alltid har vært lykkelig. Det er det fortsatt i dag, men som liten jente var jeg veldig emosjonell og gråt mye. Som tenåring løsnet jeg meg fullstendig fra følelsene mine, og nå lærer jeg på nytt å ha og akseptere dem. Imidlertid var barndommen min lykkelig, jeg levde store gledesøyeblikk da jeg ikke fant noen etterpå. Men jeg har også følelsen, som alle andre, at mange små situasjoner har traumatisert meg og formet min personlighet, min frykt, min angst. Jeg føler at jeg følte meg alene til tider da foreldrene mine var der for meg. Men det er noe å fylle som aldri blir fornøyd.
Hvorfor denne sopphatten på omslaget?
Eple – Det er en direkte referanse til barndommen, veldig tilstede i albumet mitt, og til tegneseriene jeg så. Fra smurfene til Hayao Miyazakis filmer har jeg alltid vært fascinert av det visuelle til sopp. Jeg oppdaget nylig at de er avgjørende for livet i skogene: noen har medisinske egenskaper, og andre spiser de giftige materialene på steder som er forurenset av atomkraftverk. Jeg tror at i dette albumet, og i livet mitt generelt, trenger jeg å se verden gjennom forskjellige skalaer, fra den minste til den største. For hvis du ser på planeten bare i menneskelig målestokk, er det ganske katastrofalt.
Du overlater ingenting til tilfeldighetene, inkludert utgivelsesdatoen for albumet…
Eple – Ja, det var 26. august, for jeg ble 26 år 2. august. Jeg legger mye symbolikk overalt, fordi jeg ser for meg at alt henger sammen for at plata skal ha et best mulig liv. Det er ikke noe rasjonelt med det, det er litt av en heksegreie! Jeg har alltid vært nær intuisjonen min, og det har vært gunstig. Her tenkte jeg på alt, jeg er produsent, kunstnerisk leder, jeg organiserte rekkefølgen på sangene, som følger kronologien i livet mitt, jeg henvendte meg til Claude Ponti, forfatteren av bøker for ungdom som jeg leste som barn . Det var en drøm, han illustrerte hver sang. Det er sublimt, vi er litt som tvillingsjeler.
Hva symboliserer dine 26 år da?
Eple – Det første jeg sier til meg selv er at jeg aldri har vært så gammel i hele mitt liv! Jeg tror på ideen om at jo nærmere jeg er barnet jeg var, jo bedre har jeg det i mitt voksne liv. Jeg har ikke levd godt med tanken om å bli voksen, siden jeg var veldig liten. Jeg liker bursdagen min fordi den dagen er jeg omgitt av mine kjære og det er veldig glad, men jeg vil helst feire noe annet enn alderen min.
«Jo nærmere jeg er barnet jeg var, jo bedre har jeg det i mitt voksne liv. »
Hvorfor registrerte du deg i Canada?
Eple – Jeg har alltid vært fascinert av dette landet. Jeg ønsket å bo der da jeg var 14. Det skjedde gjennom musikken jeg hørte på, som kom derfra, blant annet Cœur de Pirate. Jeg ante at jeg kom til å ha kunstneriske og menneskelige tilknytninger til kanadiere. Denne forbindelsen var også knyttet til ideen om uendelige rom. Med foreldrene mine dro vi ofte til Jura, som er som et lite fransk Canada, med lignende landskap. Jeg har alltid vært en fan av å være mer omgitt av naturen enn av mennesker. Da jeg var 19, dro jeg til Canada og fant en musikalsk familie der. Jeg tilbringer mye tid der i dag og spilte inn en stor del av albumet på Île d’Orléans, rett overfor Quebec City. Det er et av stedene jeg føler meg hjemme. Som i Lyon, som i Paris, som i Sør-Frankrike, der min bestemor ble født. Siden jeg var 16 har jeg ikke sluttet å bevege meg, og jeg trenger ikke å være på samme sted hele tiden for å føle meg hjemme.
Hvilke budskap ønsker du å formidle i sangene dine?
Eple – Jeg har egentlig ikke noe mål. Likevel prøver jeg å snakke om temaer som virker viktige og presserende for meg, samtidig som jeg er så ærlig som mulig. Når det kommer til feminisme, økologi, samfunnsundertrykkelse har vi ikke mye tid, det er alvorlige problemer. Om seksti år, når jeg er borte, håper jeg ingen lytter til intervjuene mine og tenker: «Det er det samme som før, ingenting har endret seg. » Musikken min er ikke politisk, jeg skriver ikke sanger med et ønske om å forandre verden. På den annen side gjør medieeksponeringen jeg er så heldig å dra nytte av, og som jeg må bruke klokt, at jeg får lyst til å si ifra, åpne for diskusjoner, prøve så mye som mulig å legge viktig på matta.
I Grandiose, på det forrige albumet ditt nevnte du ønsket om morskap. Hva med i dag ?
Eple – Min prioritet er yrket mitt, og jeg er helt “avhengig” av det. Det er det jeg elsker mest i verden og det som redder meg, det som besjeler meg. Nylig fant jeg ikke ut at det ga meg lyst til å bringe nye liv til verden. Dessuten innser jeg at det er mange måter å være mor på. Jeg åpner opp spekteret av morskap i stedet for å fokusere på å være gravid for enhver pris.
CD Trøst, Polydor. På tur fra januar 2023.