Hvis Serena Williams virkelig druknet sine sorger med støyen fra sin egen stemme ved å gå til en karaokebod etter å ha tapt sin kanskje eller sminkete farvel-kamp i US Open, er det sannsynligvis like greit.
Hvis hun i stedet hadde vendt seg til sosiale medier på jakt etter mer av den forvirrende guddommeligheten som fosset inn på det snurrende hodet på Arthur Ashe-stadion, ville disse tårene ha blitt fra «lykkelig» til forferdet.
På ingen måte alle, viser det seg, abonnerer på den tilbedende kulten av tilbedelse som dronning Serena ble fraktet fra Flushing Meadows til evolusjon.
Serena Williams tok et følelsesmessig farvel med Arthur Ashe da hun trakk seg fredag kveld
Fans strømmet til Flushing Meadows i New York for Serena Show; det var en delirisk guddommelighet
«Good riddance», oppsummerer følelsene til utallige Twitterere best. Mange flere postede meldinger om det som mest høflig kan klassifiseres som avsky for de ukontrollerte utbruddene som har gitt henne 23 år som dominatrix innen kvinnetennis.
Selvfølgelig er det utallige hyllester der ute, også, for å mate et glupsk ego. Men hyllingen er langt fra universell.
Det vil sannsynligvis komme som en overraskelse for de som så – og enda viktigere lyttet – til TV-sendingen av Serenas nederlag i tredje runde av Ajla Tomljanovic. Begeistringen på tribunen ble overgått av genfleksjonen i kommentarboksene.
Til og med John McEnroe – ja, selveste Mac the Knife – var i fortroppen av sycophancy så sirupsaktig at du fikk lyst til å ta en dusj. Hvordan forklare fraværet av så mye som et enkelt ord med mildeste kvalifikasjoner? Vel, det tjener sjelden noen på å kaste mistanke om religion, og det er det Serena har blitt i sine troendes øyne.
Ikke at en kjent amerikansk sportsskribent har blitt avskrekket. Under en overskrift som beklager media for “Ignorerer Williams’ oppførsel”, en spalte av New York Posts Phil Mushnick beskriver henne som “en nådeløst råtten vinner og enda verre taper.”
Han fortsatte med å katalogisere den lange listen hennes over synder, og startet med dette sjarmerende sitatet fra hennes skravling av en linjekvinne ved US Open i 2009 som hadde tjent hennes misnøye: «Jeg sverger til Gud at jeg tar denne f****** ball og dytt den nedover halsen din.
Fansen bør ikke glemme forseelsene hennes gjennom årene – og det har vært nok av dem
Til og med John McEnroe – selveste Mac the Knife – var blant dem som sang Williams lovprisninger
Min amerikanske kollega blir en midd overopphetet selv i sin nedverdigelse, men han har et poeng. Ingen som var stappet inn i den tre-natters Serena-festen i det store eplet tenkte et sekund på hennes tidligere indiskresjoner mens de fosset av ubetinget kjærlighet.
Heller ikke for motstanderne hennes som måtte sitte ved domstolen og se på en gigantisk visning av hennes triumfer og gode gjerninger før Hennes Høyhet gjorde sitt inntog, for så å tåle å få alle sine feil jublet til tak.
Det virkelige problemet er at enorm og fortjent beundring for Serenas reise fra en getto i barndommen til storhet på tennisbanen har sveipet over i blind tilbedelse av selve hennes vesen. Vi har alle våre feil, til og med en gudinne med en racket.
Serena-Mania – ikke Williams-Mania, for å være tydelig: Søster Venus har aldri vist slem, arrogante eller trukulente tendenser – har gått utover fornuften.
Hun sa en gang til en linjedommer at hun ville “ta denne jævla ballen og dytte den nedover halsen på deg”
Ingen som var stappet inn i den tre-natters Serena-festen tenkte et sekund på hennes indiskresjoner
Bare for å forvente, antar vi, siden de store, de gode, de berømte og, i noen tilfeller, de beryktede, lovsynger henne. Ikke overraskende siden cheerleaderen da hun tok æresrundene sine var et annet sportsidol som var opphøyet over all fornuft.
De beklagelige utskeielsene til Tiger Woods har blitt blåst bort av en tidevannsbølge av medieærbødighet for hans bedring fra mentale og fysiske sår til en retur til golfbanen. I begge disse sakene er det stort sett dette publikum ønsker å høre. Men det ville forenkle saken for oss alle om dømmekraften ble oppdelt.
Serena Williams har vært en fantastisk tennisspiller. Fortsatt, nesten. Hennes avgang til et nytt liv ved å komme opp 41 vil være et tap for sporten.
Men hennes mangel på ydmykhet i seier og generøsitet i nederlag er ikke forenlig med det omhyggelig fremstilte bildet av hellighet i hennes hverdag, som har forført så mange bedriftssponsorer til å flyte over kassen til hun som allerede er den rikeste multimillionærprisvinneren på hva hun gjør best.
Fansen stod i kø rundt blokken for å få tilgang til Arthur Ashe i forkant av Williams’ store kamp
Modellen Bella Hadid var blant kjendisene som gråt ved siden av banen etter kampen
Det er heller ikke narsissisme. Ikke det at hun er verdensmester i den avdelingen, der hennes brystvenn Meghan Markle bærer kronen.
Ja, Serena endret karakteren til kvinnetennis med sin eksplosjon av enestående kraft. Ja, hun har inspirert fratatte jenter til å tro at de kan følge hennes vei fra fattigdom til suksess. Spesielt hennes andre afroamerikanere, med Coco Gauff fremtredende blant dem når hun tar idolets plass som favoritt til å vinne US Open når det går inn i sin andre uke.
Men et forbilde? Som med Tiger, ikke så mye.
Det går ikke tapt for henne at damen som påførte sin tredje runde svanesang er australsk. Ikke når historien må avgjøre hvem som egentlig er GEIT. Uttrykket Greatest Of All Time har blitt lett overbrukt med hensyn til Serena, enda mer denne helgen.
Williams er en fantastisk spiller, men har vist mangel på ydmykhet i seier gjennom hele karrieren
Margaret Court (til venstre) fortjener fortsatt æren av å bli kalt tidenes største
Det har vært et usømmelig hastverk med å luftbørste Margaret Court ut av regnskapet. For å si at det egentlig ikke teller at denne Aussie vant én Grand Slam-singeltittel til enn Serenas 24 fordi noen kom før Open-tiden.
Hva skjedde med allsport-mantraet om at du bare kan slå den som er foran deg, når de blir satt foran deg? Og ikke våg å hviske at Court beseiret det beste fra begge epoker i sin tid og har de høyeste seiersprosentene gjennom tidene i kvinnespillet – langt ut på 90-tallet.
Ikke at denne damen setter et perfekt eksempel i livet. Under utviklingen fra romersk-katolsk til pinsekirken utviklet hun homofobisk tro. Overbevisninger hun snakket om med så stor iver at det har vært grep for å prøve å fjerne navnet hennes fra Margaret Court Arena i Melbourne.
Ingen rollemodeller der. Men hun er og vil sannsynligvis alltid være GEIT. Akkurat som Jack Nicklaus, ikke Tiger Woods, er tidenes største golfspiller.
Beklager, Serena, du kom til kort, og siden det er høyst usannsynlig at du vil rette opp i det hvis du kjemper videre – og vær så snill ikke mer som Roberto Duran berømt sa – du må nøye deg med denne tittelen som lyder som walisisk i sin korte form: SGWTPOAT. Du har sikkert klart det: Den nest største kvinnelige tennisspilleren gjennom tidene.