Siste kveld i Paris… Bob Dylan

Han ankom til fots rundt klokken 18.30. Bob Dylan ble droppet litt for langt fra Grand Rex av sjåføren av varebilen sin og reiste de få meterne som skilte ham fra bilen hans ved inngangen til den parisiske hallen i full visning av en hel haug med fans. Men maskert, med caps på hodet, kjente mengden som ventet på ham knapt igjen ham. I går kveld i Paris fant Paris derfor Bob Dylan, fraværende siden 2019 av grunner som alle vet, men med et nytt album å forsvare, den overdådige «Rough and Rowdy Ways». Og hans Hellighet ønsker tydeligvis å gjøre det kjent for publikum, siden hans turné denne gangen bærer navnet “Rough and rowdy ways tour 2021-2024”.

Gå ut av Never Ending Tour (puristene vet at den egentlig aldri har eksistert), så gjør plass for en 81 år gammel herremann som passer på å forby telefoner på forestillingene hans. Hver tilskuer må legge sin bærbare mobiltelefon i en forseglet lomme for ikke å forstyrre høymessen. Og klokken 20.30 er mørket ferdig i en full Grand Rex, noe som gir kveldsstjernen en stående applaus. Gjemt bak det stående pianoet sitt angriper Bob Dylan med «Watching the river Flow», en fabelaktig historie om en desillusjonert mann som ser på at verden går forbi. Fem musikere omgir ham: gitaristene Bob Britt og Doug Lancio, trommeslageren Charley Drayton, multiinstrumentalisten Donnie Herron og bassisten Tony Garnier, en av hans eldste scenesamarbeidspartnere, til stede ved hans side siden 1989. Det tar litt tid før sjefens stemme tar på seg sitt fulle potensial.

Bob Dylan gjør aldri den samme versjonen igjen

«Sannsynligvis går du din vei (og jeg går min)» kommer neste gang. Denne klassiske «Blonde on Blonde» er forvandlet til en countryballade, ugjenkjennelig ved første øyekast. Dylan brøt strukturen til refrenget for å gi det et nytt utseende. Og det er det som er fantastisk med denne mannen: han gjør aldri den samme versjonen igjen, sjelden holder han seg til originalen, den som var inngravert mellom de fire veggene i et studio. Bob Dylan utvikler det musikalske materialet og tilpasser fraseringen sin, i en frelsende form av “who loves me follows me”.

I kveld, i motsetning til tidligere turneer, blir det ingen sanger som har gitt gjenklang hos allmennheten. Nei, uten innrømmelse her synger han «I contain multitudes» første utdrag fra «Rough and Rowdy ways» og første smell. Dylan er en perfekt historieforteller, en mann av ord og bilder. På langsomme rytmer tar han deg med på sin rom-tid-reise. Stemmen hans er klar, presis, åpenbart nasal. Men fryktelig rørende.

I dette musikalske selvportrettet lister Dylan opp fasettene til mannen han var, av den han er nå, og siterer i samme setning Anne Frank, Indiana Jones og «the British bad boys The Rolling Stones». Paris er klar til å gi ham en applaus for enhver pris. Men Robert Zimmerman uttaler seg ikke til sitt forvirrede publikum. Noen ganger beveger han seg bort fra pianoet for å stå i noen sekunder midt på scenen. Hans haltende gange er bekymringsfullt, men vi føler at mannen er glad.

Så når publikum gjenkjenner «When I Paint my masterpiece», en gullklump fra 70-tallet, jubler det. «Black Rider» treffer blink, også der er det vanskelig å ikke se en annen form for selvportrett når Dylan synger «Better seal up your lips if you want to stay in the game» – han som kun ga et eneste intervju i ti år. Også i kveld synger Dylan godt og bedre. Han stiller seg til tjeneste for sine ferske tekster, som om han trengte å gjøre poenget sitt klart forstått, han som hyller Frankenstein i «My own version of you» eller tar seg selv for Jules Cesar i «Crossing the Rubicon». Hvis «To be alone with you», nok et fornøyelig utflukt i bakgatene av 60-tallsrepertoaret hans gir en pust i bakken, er det å angripe «Key West (Philosopher Pirate)»s lange melankolske ballade, ode til «the place to be if you’re på jakt etter udødelighet». Dylan resonerer her «Kerouac» med «Railroad track» og det er et helt Amerika som inviterer seg selv foran lidenskapelige tilskuere. Sjelden har vi sett et rom som er så oppmerksomt på idolet hans, forstår budskapet hans, og som ikke utfordrer ham til å hevde “Som en rullende stein” eller “akkurat som en kvinne”. Innser Dylan dette når han og bandet hans deretter slår ut en slitende versjon av «Gotta Serve Somebody»?

En gitarsolo som kom ut av ingensteds

Grand Rex er blåst bort av kraften til riffet, av en gitarsolo som kom ut av ingensteds. Ånder roer seg med “Jeg har bestemt meg for å gi meg til deg”, en storslått mystisk ballade. Tar Dylan seg for en kvinne i denne teksten hvor han utfordrer «Travellin’ Man»?

Nok en gang står alle fritt til å forestille seg hva de vil, så lenge de blir rystet av denne rampete oden til kjærligheten. Til slutt vil Dylan ha fremført ni utdrag fra «Rough and Rowdy ways», dessverre sett bort fra de 17 minuttene av «Murder Most Foul». Sjelden hadde vi sett ham så involvert, noen ganger resiterende i stedet for å synge, øynene hans fanget på de siste tekstene hans. Ved pianoet har sangeren det gøy, spiller høyt og tilpasser gitarmelodiene til sitt keyboard. Det er forvirrende, noen ganger vanskelig, men djevelsk morsomt. Etter «farvel Jimmy reed» presenterer artisten sine musikere – vi husker også at han takket publikum tre ganger mellom to titler. «Hvert sandkorn» avslutter kvelden. Sangen gjemt i den middelmådige «Shot of love» har gjennom årene etablert seg som en av hans vakreste ballader. Det er en fin måte for Dylan å hylle sitt eget repertoar. Paris er under trolldommen, vil gjerne høre det igjen og igjen. Men mannen forsvant ut i mørket, etter en kort hilsen. Tro mot legenden, både totalt uforutsigbar og vakkert eksemplarisk.

Setlist for 11. oktober, Paris, Le Grand Rex

1/ Ser på elven flyte
2/ Mest sannsynlig går du din vei og jeg går min
3/ Jeg inneholder mengder
4/ Falsk profet
5/ Når jeg maler mesterverket mitt
6/ Black Rider
7/ Min egen versjon av deg
8/ Jeg blir babyen din i kveld
9/ Krysser Rubicon
10/ Å være alene med deg
11/ Key West (Philosopher Pirate)
12/ Må tjene noen
13/ Jeg har bestemt meg for å gi meg selv til deg
14/ Den gamle svarte magien
15/ Musenes mor
16/ Farvel Jimmy Reed
17/ Hvert sandkorn