Denne uken vil vi mest beskjeftige oss med skotsk uro, Marcus Smiths store øyeblikk og forretningsavslutningen på verdensmesterskapet i rugby for kvinner…
Et finne-rot
For enhver leser som ønsker å sette et formmål mot Gregor Townsends påstand om det Finn Russell er utelatt fra Skottlandsitt novemberlag på grunnlag av form, en visning av Racing 92s 38-31 seier over Montpellier forrige helg anbefales sterkt.
Syv av åtte spark på mål, tre målgivende pasninger, 80 minutter spilt i et knallbra rugbyspill er ikke statistikken til noen som sliter med form eller rytme. Heller ikke ved første øyekast sliter Russell med formen – han ser like sprek ut som han noen gang har vært.
Skotske fans er i opprør, og forståelig nok. Det er lett å spekulere i at det er mange grunner til Russells utelatelse, det er også lett å tenke at Russell selv kan ha vært årsaken til dem med et ord eller handling som ikke er på plass, men å antyde at han er ute av form er en fornærmelse mot intelligens – spesielt gitt Ross Thompsons mangel på spilletid i Glasgow.
Russell er gåtefull, ukonvensjonell og i beste fall rampete. Han er også åpen om hvordan han har det med en feil, i tillegg til at han tydeligvis trenger litt mer nedetid og frihet enn den profesjonelle reguleringsspilleren. Han kan ikke være lett å administrere – Frankrike, og den relative friheten spillerne har der, må være et drømmeland for ham. Ingen kunne hevde å ikke forstå hvis Townsend hadde sagt at de to hadde falt sammen igjen, ingen ville bli overrasket dersom det ble avslørt at Russell hadde brutt en protokoll. Det er mye historie mellom de to, så vel som mellom Russells far og Scottish Rugby Union. Men av alle grunnene til at Russell kunne utelatt, er formen sannsynligvis minst mulig.
Townsend har laget en stang for sin egen tilbake her. Skottland har klart forbedret seg over hele linja siden forrige verdensmesterskap, bevist av en god opptreden i Argentina i juni – oppnådd, det bør bemerkes uten en hvilende Russell. Teamet har gjort fremskritt i oppsettet.
Men vi er ett år unna et verdenscup, og det ser ut til at laget plutselig trenger å finne ut hvem dens banehalvdel er. Adam Hastings er en god spiller, og for all del kan han slå et clutch-slippmål hvis han vil, men å be ham skyte Skottlands backlinje på samme måte som Russell gjør, er en stor ordre. Det samme gjelder Thompson, Blair Kinghorn virker lykkeligere på bakspilleren.
Skottene står overfor en skremmende novemberplan. Australia, New Zealand og Argentina er alle i byen, og Fiji er ingen enkel kamp lenger. Enhver av de ovennevnte fluehalvdelene kan fungere, men det er like mulig at Skottland kan få en tøff tur. Skulle det siste skje, vil det bli stilt noen ganske berettigede spørsmål om nøyaktig hvorfor spilleren som på sin dag helt klart er Skottlands mest dyktige, ikke var på banen. Hvis han fortsetter å skinne for Racing som han gjorde forrige uke, vil spørsmålene være ubesvarte.
Skiftskifte
Hvis Owen Farrells vaklende utgang fra Saracens seier over Exeter skapte en hodepine for Eddie Jones når det gjaldt playmaking, Marcus Smithvisningen på søndag på Sale vil ha vært smertestillende.
The Quins pivot vil være Englands ubestridte leder nummer 10 på vei inn i novembertestene, i det som vil være den første av to kritiske serier der han må vise at han ikke bare kan utløse en backline, men også kontrollere spill.
I det minste på papiret har England det perfekte paret med komplementære 10-ere. En som kan diktere fysisk og taktisk, en annen som kan rive opp stoffet i motstandernes kampplaner og forsvar. Det ville være galskap å ikke la Smith gjøre sitt.
Men Smith må også møte oppgaven halvveis. Nei Verdensmesterskap ble vunnet av et lag som spilte med en fly-half som løp seg inn i blinde hjørner på den måten Smith av og til gjør, ingen internasjonale lag har skrevet inn i sin misjonserklæring at de er der for å tilby underholdning slik Harlequins gjør. Internasjonalt forsvar gir langt, langt mindre plass enn klubbforsvar; Smiths svakhet er at han prøver så mye som er høyrisiko, det er uunngåelig både fiasko og belønning. Det kan Quins ha på seg. England kan ikke.
Uten at Farrell er der, står Smith overfor en avgjørende test av sin egen tålmodighet og disiplin i åpningen av fjorten dager i november.
Spenn dere fast, den #RWC2021 kvartfinale kommer til å bli 🔥 pic.twitter.com/diXE61K3DU
— Rugby World Cup (@rugbyworldcup) 23. oktober 2022
De neste tre ukene
Så imponerende en visning som den var, Englands verdenscupseier over Sør-Afrika var også til tider, som en korrespondent bemerket, som å skyte fisk i en tønne.
Men bassengetappene er over i verdenscupen for kvinner og en spennende finale i turneringen venter. Seedsystemet etter pulje – som forresten er en fantastisk innovasjon – har holdt New Zealand unna England frem til finalen, men ikke fra Frankrike, som har vært gode nok til å gi favorittene et svart øye i det minste under bassengetappen.
Canada, som England burde møte i semifinalen, er sterkere enn mange kanskje er klar over – Englands kvartfinalemotstandere Australia er heller ingen krus.
Likevel er scenen duket for den etterlengtede New Zealand-England-finalen, hvor England skulle vinne sin 32. seier på rad og Black Ferns skyte for å løfte et verdensmesterskap foran sine egne entusiastiske fans.
I mellom ligger to helger med doble headers, nok en av turneringens fine nyvinninger og nok en flott reklame for kvinnespillet som har utviklet seg i et fantastisk tempo de siste årene. Hold øye med.
LES MER: Hvem er hot og hvem er ikke: Matchvinnere, Wellington-glede, England rystet av skader og Finn Russell i kulden for Skottland