Vi kjenner ham først gjennom skuespillerkarrieren. Men Jean-Pierre Kalfon har kjent tusen liv: kino selvfølgelig, men også teater, dans og musikk. Allerede på 1960-tallet spilte han inn sanger men aldri et komplett album, noe han oppnådde i 1993 med gruppen Black Minestrone. I dag er det bare under hans navn han kommer ut Mefistofeles (Avviksregistreringer). En plate full av svovelholdige tekster (Sexleketøy), sosiale hefter (Få pengene), og skumringsstemninger (svart om natten, Spøkelsetog). Digresjoner om musikk og ord, akkompagnert av veldig rocka arrangementer (Solo retur, Kabal, Champion), bluesy (En vennlig hånd), eller rhythm and blues med prangende messing (Gypsies rock ‘n’ roll band). Vi møter marginaliserte mennesker, ensomme mennesker, men også en viss «Bob» som synger “Ingen vei hjem”…
Det er ingen alder for å spille og synge rock’n’roll, og Jean-Pierre Kalfon bekreftet det til oss i en vennlig utveksling rundt hans inspirasjoner og fremtidige ønsker, for han teller ikke stopp der!
Franceinfo-kultur: til tross for alt du har spilt inn før, kan vi si at dette er ditt første ekte soloalbum?
Jean-Pierre Kalfon : Ja. Black Minestrone var demoer som vi hadde forbedret i studioet, men det var ingen reell retning. Vel der er det heller ingen presis retning, det går litt i alle retninger, hver tittel forteller noe annerledes, men det var egentlig det jeg ville.
Hvorfor ventet du så lenge? Muligheten hadde ikke bydd seg?
Jeg var ikke klar. Jeg fant ut at jeg ikke sang veldig bra. Jeg jobbet mye, med min venn Paul Ives som komponerte stykker for meg, hjemme med modellene mine, og jeg opplever at det begynner å ligne på noe.
Vi føler deg aldri i nostalgien selv om du besøkte tittelen 1980 på nytt Gypsies Rock’n’Roll-band
Jeg endret alt totalt, tekstene og arrangementene. Det er en tittel jeg virkelig liker, der jeg presenterer meg selv… kort sagt, selvfølgelig. På 3 minutter kan du ikke si 80 år (ler). Og jeg er ikke i nostalgi, jeg lever nå. Det har vært mye artigere ting før, der lever vi i en veldig vanskelig periode. Men vi må fortsette, vi skal ikke klage. Så lenge vi lever er det håp.
Det er en nesten ungdomsenergi i platen, vi føler at du lever i nuet
Ja, jeg lever nå, omgitt av nåtidens mennesker. Og jeg prøver å kommunisere ting til folk nå, ikke til folk før. Og å fortelle gjennom låtene både hva jeg liker og hva jeg ikke liker.
Det er flere skrapete tekster. Er det viktig for deg å opprettholde en form for frekkhet?
Åpenbart. Pluss at jeg er i et plateselskap som heter Deviation, og det er helt greit for meg, fordi jeg har brukt livet mitt på å sikksakk, gjøre teater, TV, rockeband, slutte, begynne på nytt, starte på nytt … avhengig av hva som skjer med meg, reagerer jeg . Jeg er reaktiv, det er min historie: prøver å være reaktiv.
Denne skuespillerkarrieren skjedde litt av omstendighetene?
Jeg var mer interessert i musikk. Men da jeg tok med meg trompet, trombone, gitar hjem, ville ikke foreldrene mine at jeg skulle spille musikk. Jeg flyktet fra foreldrene mine, jeg bodde i Belgia, jeg gjorde hva som helst, jeg drakk med folk som var 10 år eldre enn meg… Jeg gjorde dumme ting, jeg fikk gaulé, jeg ble brakt tilbake til Frankrike i et senter for kriminelle. Og så etterpå gikk jeg på en tegneskole, jeg tok en som ga teatertimer, og så tok jeg moderne dansetimer for å avslutte som gutt på Folies Bergères… en konstant sikksakk. Deretter monterte jeg deler. Møter, en ting fører til en annen…
Du er ikke øm mot mange mennesker, men også mot deg selv Dress.
Det første man må kritisere er først og fremst seg selv. Å gjøre narr av deg selv er det minste du kan gjøre. Humor er ikke å gjøre narr av andre. Jeg gjør ikke narr av noen. Det er veldig fint å legge alt på andre, men vi har selv ansvar for mye i forhold til livene våre.
Liker du å leke med ord?
Jeg elsker språket. Jeg gjorde hele dette albumet på fransk for å få det til å høres fransk ut. Mange franske grupper synger på engelsk, vi er kolonisert. Jeg vil ikke bli kolonisert, jeg vil gå videre med språket mitt som jeg liker godt, som er veldig rikt og som også har slående lyder. Fransk hvis du jobber det godt, kan det også være rytmisk.
Tittelsporet er i seg selv et ordspill. Dedikerte du den til Amy Winehouse?
Ja, det var en slags engel som ble tatt i hånden av en Mefisto, og hun døde. Denne jenta var et geni, hun skrev tekster, musikk… Jeg forventet en lang Bob Dylan-karriere fra henne. Hun var for følsom, hun lot seg rive med, hun levde opp ned. Mefistofelange det er pent, det høres bra ut, og det samler litt av det vi driver med. Vi har alle det dårlige og det gode i oss. For meg kjennetegner det menneskets sjel.
Vi åpner og lukker albumet på skumringsstemninger, men det er lyse øyeblikk mellom de to.
For denne sangen svart om natten Jeg hadde skrevet andre tekster, fordi jeg trodde at den nåværende parisernatten ikke lenger var som den på 70- og 80-tallet.Palasset, Bains Douches, alt det er over. Og plutselig kom krigen og det førte til at jeg endret alt, til å skrive om sangen fullstendig. Men jeg snakker også om skjønnheten til kvinner, om kjærlighet, om at alle er en del av historien (sangen Del av delen – Red.anm). Jeg prøver å sørge for at det er alle fargene på paletten.
Du virker utrettelig, har du prosjekter?
Jeg har mange sanger på forhånd. Jeg håper denne platen vil fungere. Jeg vil gjerne gå videre med et nytt album. Og så er musikerne flotte. Siden jeg har drevet med musikk har jeg møtt mange mennesker, og jeg prøvde å samle crème de la crème på denne plata, og musikere som brenner for samme type musikk som meg. Jeg ble fascinert av Elvis, men også av Otis, Sam og Dave, Aretha Franklin… Siden jeg ikke hviler på prestasjonene mine, ser jeg fremover og må sende tre for å fortsette!
Utklippsboken “Mefistofelange” ut denne fredagen 21. oktober (Devation Records).
Jean-Pierre Kalfon skal være på konsert 12. desember på Petit Bain (Paris).