Wide åpne plasser, varmt vær året rundt, kjøtt tilberedt over flammer, en overavhengighet av fossilt brensel, en problematisk fortid, en medfødt tro på den naturlige atletikken til borgerne, en fanatisk besettelse av sport. Sør-Afrika og Australia kan være adskilt av mer enn 10 tusen kilometer fra Indiahavet, men i det minste kulturelt sett er de praktisk talt naboer.
Større fiender finnes på rugbybanen. All Blacks ruver størst for begge, og den historiske bagasjen som er igjen av engelskmennene betyr at tap mot Red Rose kan stikke som en torn, men det er noe søskenaktig i rivaliseringen mellom Springboks og Wallabies.
“Det er likhetene, mer enn forskjellene, som driver det,” sier Clyde Rathbone, den tidligere Wallaby-vingen med 26 testlandskamper som var kaptein for hjemlandet Sør-Afrika til ære i U21-VM i 2002. “Når du først kommer på banen, er det imidlertid en kollisjon av polariserende rugbyteorier. For meg i oppveksten var det alltid Springbokkenes stumpe traume mot Wallabies svik.»
I Sør-Afrika er rugby en kvasi-religion og har lenge vært brukt som et politisk verktøy. Under apartheid brukte National Party sporten for å hevde sin rasistiske ideologi. Senere holdt Nelson Mandela opp Springbok-emblemet som en samlende kraft. Landslagets suksesser eller fiaskoer forblir knyttet til nasjonens tilstand. Og når de blir konfrontert med motgang, driver inderlig lidenskap spillerne fremover.
I Australia er fagforeningen imidlertid overført til en utkantstatus. Trenere har sjelden valg av de beste utøverne. Innovasjon og nytelse er ikke bare buzzwords, men overlevelsesmekanismer. Uten dem ville Wallabies ha visnet på vintreet.
“Noe av det første jeg la merke til da jeg ankom Australia var hvordan spillerne snakket tilbake til trenerne,” sier Rathbone, som forlot Durban for å bli med Brumbies i 2003. “Det var ikke slik i Sør-Afrika hvor det var mye mer disiplinert, noen ganger til og med drakonisk. I Australia var det et flatere hierarki som jeg tror fremmet mer kreativitet. De var like konkurransedyktige, men det føltes ikke som om det var liv eller død slik det gjorde i Sør-Afrika.»
Som de fleste sørafrikanere som vokste opp under landets sportslige isolasjon på 1980-tallet, hadde Rathbone en urokkelig tro på springbokkenes ukuelighet. Fra 1933 til 1971 hadde Sør-Afrika slått Australia 21 ganger med bare syv nederlag. Laget hadde tilsvarende positive rekorder mot alle andre sider. Da de kom tilbake på verdensscenen i 1992, fikk de en realitetssjekk, og tapte mot fire forskjellige land på fem tester, inkludert en gang mot Australia med en score på 26-3 i Cape Town.
Et år senere turnerte Sør-Afrika Australia og tapte serien med tre tester 2-1. Da verdensmesterskapet i rugby i 1995 begynte, ga forståsegpåere som ikke var blendet av deres patriotisme Francois Pienaars Springboks lite håp om å slå de forsvarende mesterne på åpningsdagen av turneringen.
“Jeg vil aldri glemme det,” sier Rathbone om Springboks’ 27-18 seier i Cape Town. “Jeg regner med at spillet formet mange unge fans i begge land.”
Rathbone husker «hjerteverken» han følte da Stephen Larkham sparket sitt første internasjonale droppmål noensinne i VM-semifinalen i 1999 for å slå Sør-Afrika ut. Fire år senere var de lagkamerater da Rathbone slo seg ned i Canberra.
“Det var surrealistisk,” sier han. «Som enhver stolt sørafrikaner, pleide jeg å forbanne disse spillerne. Men så deler du omkledningsrom med dem og du ser likhetene i kulturene våre. Det er forskjeller, men de er så subtile. Jeg har aldri følt meg som en outsider.»
Assimileringen hans ble hjulpet av hans U21-trener, Jake White, den 2007-VM-vinnende treneren med Sør-Afrika og fortsatt den eneste ikke-australske som ledet Brumbies. Under White ville “Baby-Boks” etterligne Wallabies og Brumbies på treningsfeltet.
“Det var ikke en eneste ting vi gjorde som ikke ble trukket direkte fra disse lagene,” sier Rathbone. – Det viser gjensidig respekt. Vi erkjente at de var tankeledere på den tiden.»
På banen varer rivaliseringen. Australias 25-17 seier i Adelaide lørdag utvidet fordelen etter gjenforening til 33 seire til 27 sammen med tre uavgjorte. Men noe av glansen er skrapet av.
Begge nasjonene følger nå forskjellige veier. De beste sørafrikanske franchisene har flyttet nordover til Europa, og Springboks kan følge etter. Rugby Australia lener seg ikke lenger på sine store sørlige kamerater, da vellykkede VM-bud og lånte penger fra World Rugby har bidratt til å holde lysene på.
Uansett hva som skjer i fremtiden, og mens vi navigerer gjennom spillets mest konkurransedyktige tidsalder, la oss nyte og beskytte denne flotte foreningen av to kontrasterende filosofier som er smidd av de samme råvarene. Det ville være synd om søskenrivalisering forandret seg til apati.