Stabilitet, stabilitet, stabilitet. Det er det eneste showet i byen nå. Hvis veksten var – faktisk, ifølge statsministeren kl den korte pressekonferansen, fortsatt er – det ultimate målet, det må settes på vent for øyeblikket. Fordi det vi fikk fra stimulanstiltakene hennes var ikke revitalisering, men en livstruende kollaps.
Det er det som skjer når du vekker en pasient fra koma for raskt. Regjeringen håpet tydeligvis at sjokket av den adrenalininfusjonen ville drive landet inn i en ny æra med ekspansjon og selvtillit. Forsøket på å rette opp den forferdelige økningen i skattenivåer som var blitt utført av påfølgende regjeringer var ment å være en frigjøring. Men økonomien hadde blitt avhengig av sine favorittopioider og ble nå for forvirret av trusselen om tilbaketrekning til å ønske muligheten velkommen.
Akkurat som en stor gruppe av befolkningen hadde blitt vant til ideen om at de ikke trengte å jobbe fordi myndighetene hadde betalt dem for å bo hjemme i to år, slik var markedene kommet til å stole på den endeløse tilgangen på falske penger og rentefri gjeld som alle vestlige regjeringer har trukket ut siden 2008.
Så her er vi – nesten tilbake der vi startet. Den planlagte økningen i selskapsskatten, til et av de høyeste nivåene i den utviklede verden, vil fortsette. Det vil nå ikke være insentiv for utenlandsinvesteringer eller muligheten for urfolks små og mellomstore bedrifter til å ekspandere (og dermed skape arbeidsplasser) som det ville ha skapt ved å hindre denne økningen.
Det var alltid en skadelig misforståelse begått av venstresiden (og implisitt støttet av noen tories) at kutte selskapsskatten bare var til fordel for «de rike»: at det var de gigantiske bedriftsbehemothene og deres velstående aksjonærer som ville tjene på reduksjonen.
Faktisk betales selskapsskatt av alle selskaper – til og med bittesmå en- eller tomannsband, og familiebutikker som sliter med å takle forretningsprisene sine. Et stort antall av disse antrekkene ble slukket under pandemien. Den gjenopprettede økningen i selskapsskatten bør avslutte enda en transje av dem. Se frem til flere tomme butikker i hovedgaten din. Alt i stabilitetens navn.
I sannhet var dette aldri en ideologisk konfrontasjon. De av oss som beskrev det originale minibudsjettet som “revolusjonært” snakket metaforisk. Det var ikke engang genuint radikalt bortsett fra i sammenheng med den helt ekstraordinære økonomiske politikken som har blitt innført siden krakket i 2008.
Å foreslå at skatten senkes fra dagens 70 år høye burde neppe vært omstridt i konservative kretser – og det er grunnen til at Liz Truss slo Rishi Sunak i en avstemning blant partimedlemmer. Det er ingen reell argumentasjon om grunnleggende prinsipper, selv med det viktigste opposisjonspartiet, om behovet for vekst. I den grad det er mulig å skjønne hva Ap-ledelsen faktisk mener, er den like overbevist om behovet for å stimulere økonomien som resten av oss. Vi er alle tilhengere av frie markeder nå.
Det eneste rommet for uenighet med Venstre handler om hvordan vi fordeler den rikdommen når vi har klart å skape den. Ap har ganske mye å si om dette emnet. Det ser fortsatt ut til å tro at skattlegging av «de rike» (som vil si store eller små bedrifter) og gi disse pengene til «de minst bemidlede» kan gjennomføres i fravær av betingelser for å skape ny rikdom. Noe som bare er sant så lenge du er forberedt på å trykke penger og dele dem ut på gaten.
Til slutt vil valutaen din bli meningsløs – som Ostmark – men så lenge alle er enige om å tro på feer, kan du omtrent holde dette oppe i en politisk generasjon. Men med mindre du har et totalitært samfunn der ingenting er reelt – og økonomien i seg selv er en fiksjon som opprettholdes med makt – vil en slik valuta være bundet til å kollapse så snart den blir utsatt for en reell utfordring. Truss skattekuttpolitikk var basert på håpet om at veksten kunne stimuleres i tide for å forhindre den katastrofen. Det skulle alltid være et tett løp – og hennes side ser ut til å ha tapt.
At hun har valgt Jeremy Hunt til å være det nye ansiktet til sine økonomiske planer er et smart trekk politisk, for hvis det er én ting Mr Hunt er ekstremt god på (og jeg er ikke sarkastisk), er det trygghet. Han har en atmosfære av rolig velvilje og seriøst engasjement som er akkurat det som trengs hvis det skal være en gjenoppretting av troen på regjeringens fornuft.
Det faktum at han ikke har dokumentert erfaring med å styre økonomisk politikk er mindre viktig for øyeblikket enn hans måte ved sengen. Fordi den første fasen av enhver bedring både for regjeringen og økonomien vil avhenge av personligheter. Det som gikk så fryktelig galt for fru Truss og Kwasi Kwarteng er at de klarte å gi inntrykk av å være både brutale og uansvarlige. Dermed spilte de i hendene på Venstres karikatur av kapitalismen.
Det de ikke klarte var å fremføre det sterkest mulige argumentet for lave skatter som kan fremføres: ikke bare at de lar økonomien ekspandere og vokse, men at de belønner arbeid, legger til rette for innovasjon og sprer velstand. Det burde ikke vært så vanskelig å gjøre saken. Vi kan se resultatene rundt oss av den dempende effekten av høy skatt, overregulering og etableringen av en fiktiv valuta: stengte butikker, en stor del av befolkningen som rett og slett gir opp arbeidet til frustrasjon for de bedriftene som ønsker å utvide, og en kollaps av tillit til fremtiden.
Det som kan ha vært grunn til håp har blitt et nasjonalt angstanfall. I stedet for at landet omfavner gjenoppblomstring, vil det prøve å synke tilbake i sin vante uro. Men det er snart slutt. Dagene med gratis penger og statlig støttet inaktivitet er talte. Virkeligheten kan bare unngås så lenge.