Swift: I Joshamari-resepsjonen kan gjestene ha fanget buketten – men jeg fikk støvelen – InForum

FARGO – Å, de tingene vi gjør for å holde maten på bordet.

Her er jeg, en voksen kvinne fra en respektabel Midtvesten-familie, som sitter i

Drekker Bryggeri parkeringsplass

og føler meg som en stalker.

Forumet fikk et nyhetstips lørdag om at Nord-Dakotas mest elskede par – Josh Duhamel og Audra Mari (aka Joshamari) – holdt bryllupsmottakelsen her i gode, gamle Fargo hos ingen ringere enn Drekker.

Og hvilken reporter jobbet tilfeldigvis denne helgen, delvis fordi hun dumt nok hadde byttet helg for å hjelpe en annen reporter? (Jeg ser på deg, Helmut.)

Så her sitter jeg og lurer på hvordan jeg kan dekke en begivenhet som en kjendisbryllupsmottakelse som jeg ikke har blitt invitert til. Den eneste gangen jeg har vært mer fortvilet, var da redaktøren min sendte meg for å banke på bussen til den sinnsyke klovnen Posse for å se om de ville være oppe til et intervju. (De var ikke.)

Så, som anvist, sitter jeg i min lille Juke og ser handlingen gjennom bakspeilet mitt. Jeg ser en høy, langbeint jente med langt, mørkt hår og iført shorts, svart blazer og hvite platåsko. Kan det være Audra? En søster? En venn som ligner henne bemerkelsesverdig? Jeg grubler på disse spørsmålene mens jeg faller ned i setet mitt, og lurer på hvorfor jeg ikke forfulgte en karriere i et nonnekloster, som opprinnelig planlagt i første klasse.

Redaktøren min ba meg om å samle noen detaljer, i tilfelle Mel Gibson (som også ryktes å være i byen) tilfeldigvis krysset forbi, kanskje kjører noe upretensiøst som Ford XB Falcon GT351 han kjørte i “Mad Max”-filmene. (Duhamel og Gibson spilte sammen i filmen

“Banditt,”

planlagt for en utgivelse 23. september.)

Hovedsakelig ser jeg mange cateringtyper kledd i svart og en stor gruppe hjelpere som ordner blomster. Blomstene – som ser ut som hvite hortensiaer (eller kan de være mammaer?) – er stilt opp i store urner på bakken. Blomsterhandlerne bygger en forseggjort buegang av blomster over døren som leder fra bryggeriet inn i det store teltet.

Under teltet teller jeg – så godt jeg kan, slyngende i Juke – 16 til 20 langbord. Noen går forbi og ser mistenksomt på meg, så jeg later som jeg er ekstremt interessert i radioen min. “Ingenting å se her folkens,” sier kroppsspråket mitt. «Jeg er bare en gjest som er her sju timer for tidlig, for å sørge for at jeg får en god plass ved kaken.»

Bordene er dekket med hvitt sengetøy, grønt og flere hvite blomster. Det legges også grøntområder over inngangen til en stor barkiosk med et lekkert buet tak laget av lyse og mørke planker av tre.

Jeg tenker på mitt eget bryllup, der vi hadde baren i det bittelille rommet der de oppbevarte dypfryserne for kjøttlodd. Hmph.

Ut til siden,

en Spanky’s Stone Hearth

foodtruck er parkert. Vil det være åpent for gjester å besøke, kanskje mens de danser hele natten? Alt jeg vet er at jeg spiser bedervede cashewnøtter og tørkede tyttebær, raskt kjøpt fra automaten da jeg fikk ordre om å kjøre hit.

En annen person går forbi og ser skarpt på meg. Takk og lov for North Dakota, hvor folk ønsker å sparke deg til fortauskanten, men er for høflige til å gjøre det. De tenker nok at jeg kan være Joshs store tante Hortense som skjuler sin utrolige rikdom ved å kjøre en 10 år gammel Nissan Juke.

Som anvist prøver jeg å ta bilder. Men jeg er for redd for å kjøre helt opp til teltet, så jeg bruker min gamle iPhone 8S for å få skjulte bilder av den generelle layouten ved å knipse det som reflekteres i bakspeilet mitt. Kvaliteten er beslektet med de bildene av sump-aper som alltid blir fanget av en lokal eksentriker med et navn som Homer Bobby Beanblossom midt i en Florida-sump.

Plutselig hører jeg levende musikk komme fra treinnhegningen som er arrangert i Drekker-gårdsplassen. Det har åpenbart vært posisjonert for å gi deltakerne litt privatliv fra Snoopy McLurkersons som meg, men mannen kan ikke blokkere meg fra å høre kjærlighetens søte, søte musikk.

For det første er det en utmerket cover av

Dobie Grays «Drift Away»

som alltid minner meg om min første offisielle opplevelse som veggblomst på Farmer’s Union Camp. Det er vanskelig å se under alle Costco-veskene jeg gjemmer meg under, men noen av ordene ser ut til å ha blitt skrevet om til en mer romantisk stemning.

Det andre coveret er en Boston-sang. Jeg husker ikke navnet, men det er den med en forseggjort orgelsolo, som burde hjelpe deg å begrense den til de 26 beste sangene deres.

Nå har jeg virkelig sett alt jeg kan se før festlighetene begynner, så jeg trekker meg nærmere og tar frekk et bilde.

Dessverre fløy jeg for nær solen. Om ikke lenge rapper en ung kvinne på vinduet mitt og spør om jeg er med på bryllupsfesten. Jeg er klar til å iherdig si: “Ung kvinne, jeg er Joshs store tante Hortense,” men jeg tviler på om hans nære slektninger ville knipset bilder gjennom soltaket på kjøretøyene deres. Så jeg forteller henne at jeg er fra The Forum, da blir jeg summarisk sendt bort for å rake møkk andre steder.

Når jeg kjørte hjem etter jobb, fulgte jeg min vanlige rute (som faktisk kjøres av Drekker) og strøk nakken til venstre for en siste topp. Jeg ser ryggen til et par – hun i en flytende hvit kjole, han i dress – sittende på toppen av en glitrende rød cabriolet.

Det er det nærmeste jeg har kommet en pensel med storhet siden jeg tok bildet mitt med

Norma rom

fra “The Lawrence Welk Show” på begynnelsen av 90-tallet.

Så der har du det. Min ikke så nære og ikke så personlige beretning om Joshamaris bryllup.

Jeg håper bare ICP aldri gifter seg her.