Alt England trengte var uavgjort, men i det 94. minutt kom de innen centimeter fra en historisk seier.
Det var 11. oktober 1997, og Glenn Hoddles lag hadde reist til Roma for å møte Italia i en avgjørende VM-kvalifiseringskamp. Med kampen uten mål og England på kurs mot poenget de trengte for å sikre topplasseringen i gruppe to og en plass i finalen i Frankrike året etter, danset Ian Wright rundt keeper Angelo Peruzzi i dybden av pausetid.
En nasjon, som så på langveis fra, holdt pusten, men vinkelen på Arsenal-spissens innsats viste seg å være for stram, og ballen gikk tilbake fra stolpen.
33-åringen ble kun valgt til partner Teddy Sheringham i angrepet fordi kaptein Alan Shearer ble skadet, men et mål ville ha avsluttet en enestående oppvisning fra Wright, hvis energi og hurtighet hadde plaget Italias midtstoppere Alessandro Nesta og Fabio Cannavaro.
“Jeg husker at jeg ble med i troppen og vi spilte små åttekamper,” sier Wright til BBC Sport. “Jeg fortsatte å knipse den første gangen, og Glenn Hoddle ble gal. Han slaktet meg foran alle og sa: ‘Slutt å knipse den. Hold den. Vi må beholde ballen.’ Det var da jeg visste at jeg spilte.
“Jeg scoret nesten på slutten. Det ville ha rundet det av som den beste kampen jeg noen gang har spilt i. Jeg måtte bare stenge dem alle sammen og sørge for at jeg beholdt ballen, så hvis du får en sjanse, se om du kan ta det. Det var mine beste 90 minutter noensinne.”
Italia hadde nådd minst semifinalene i de to foregående verdensmesterskapene, og endte på tredjeplass på hjemmebane i 1990 og ble beseiret på straffer av Brasil i 1994. Serie A var den mest glamorøse ligaen i verden og Cesare Maldinis lag inkluderte flere av divisjonens største navn – Paolo Maldini, Angelo di Livio, Filippo Inzaghi, pluss Chelseas Gianfranco Zola.
De var et fryktinngytende lag som, etter å ha slått England 1-0 på Wembley åtte måneder tidligere, burde hatt sin verdenscupskjebne i egne hender, men uavgjort med Georgia en måned tidligere tillot England å gå til topps i gruppen.
England hadde også selvtilliten som kom fra å slå Italia 2-0 i Le Tournoi i Frankrike i juni.
“Stjernene deres på den tiden var alle forsvarerne – Maldiniene, Costacurtas. De var de store slagerne,” husker Steve McManaman. “Jeg tror ikke vi var redde for noen i spissposisjonene.
“Selvfølgelig er du nervøs for å gå ut, fordi det er en partisankrone, borte i Italia. Men du vet også at vi er gode nok, vi er sterke nok, vi har alle vært i europeiske spill, vi har alle vært i spill av den størrelsesorden.”
Og selv om en viss grad av nervøsitet var uunngåelig, var Stadio Olimpicos bortegarderobe et fristed for rolig før kampen.
“Vi pleide å spille en to-touch-kamp i garderoben – du holder ballen i luften; ett trykk for å kontrollere den og så spiller du den tilbake,” sier Englands daværende assisterende manager John Gorman. “Og jeg husker at Wrighty ble opprørt fordi jeg slo ham. Glenn lo. Det roet virkelig atmosfæren ned.”
“Glenn hadde en styrke til å slappe av spillerne,” legger tidligere Arsenal og England-fysio Gary Lewin til. “Han var ikke ulik Arsene [Wenger] ved at alt vi gjorde, likte han å holde seg avslappet og normal, uten press.”
Opererte i en 3-5-2-formasjon, med David Beckham og Graeme le Saux som wing-backs og en midtbane av David Batty, stand-in kaptein Paul Ince og en majestetisk Paul Gascoigne i det som skulle bli hans siste konkurrerende internasjonale opptreden, England spilte selvsikker, pasningsfokusert fotball fra første stund.
Og da de ble tvunget til å spille med 10 mann for en strekk, viste England sin tekniske legitimasjon.
Enmannsunderskuddet deres var et resultat av at Ince måtte forlate banen for behandling da Demetrio Albertinis albue åpnet et hull i hodet til Liverpool-midtbanespilleren i det 12. minutt. Dette førte til både kampens mest ikoniske bilde – Ince med hodet bandasjert og blodet gjennomvåt skjorta – og en periode med farse utenkelig for fotballens høyeste nivå.
“Det som skjedde var at de hadde låst garderobene og de kunne ikke finne nøkkelen,” husker Lewin, som tok seg av den blødende skipperen. “Det varte i omtrent åtte minutter. Incey ble opprørt og Glenn var heller ikke best fornøyd.
“På den tiden holdt vi ikke syutstyr på benken; vi satte det opp i garderoben med en lampe. Men vi hadde aldri nøklene til garderoben. De hadde låst det. Hver gang vi gikk tilbake der og sa: ‘Vi trenger nøkkelen’, de fortsatte bare å trekke på skuldrene. Til slutt lappet vi ham med en bandasje og fikk ham på igjen.
“Det er amatørtime at de låste dørene,” sier McManaman. “Det er som på en søndagsbane for å beskytte verdisakene sine.”
Di Livio ble utvist i det 76. minutt, og fikk sitt andre gule kort for en sen utfordring på Sol Campbell, men Italia fortsatte å presse på for et gjennombrudd. På pause fant de det nesten.
Bare sekunder etter at Wright traff stolpen, strømmet Italia frem. Innbytter Alessandro del Piero krysset for Christian Vieri, og spissens heading blinket centimeter forbi David Seamans høyre stolpe.
Det viste seg å være den siste meningsfulle handlingen på kampen da Englands kvalifisering ble bekreftet. Tidligere hadde sammenstøt på tribunen mellom England-fans og italiensk politi blitt vist på TV-sendingen. Men nyhetene om problemene kom først gjennom til spillerne og staben etter kampen, og da hadde ire viket for jublende feiring.
“Det var tre papputskjæringer av Minis, og fansen flyttet dem med og sang sangen fra The Italian Job,” sier Lewin. “På slutten var det kaos. Det var ekte følelsesmessige feiringer.”
Resultatet og prestasjonen så ut til å bety en lys fremtid for en teknisk, gatemessig og taktisk skarpsindig Three Lions. Men de ble eliminert på siste-16-fasen av den påfølgende sommerens verdensmesterskap, tapte mot Argentina på straffer, og Hoddle ble sparket i februar 1999 for å ha uttrykt ufølsomme synspunkter angående funksjonshemmede.
Den ene natten i Roma var til slutt høydepunktet for Hoddles England. Men for en kveld det var.
“Å kvalifisere seg under de omstendighetene, på den stadion, det var spesielt,” sier Gorman. “Hele staben feiret som om vi hadde vunnet verdenscupen. Så bra føltes det.”
