Kristalina Georgievadet vet administrerende direktør i Det internasjonale pengefondet. David Malpass, Verdensbankens president vet det også. Et økende antall land har problemer med å betale gjelden sin, og krisepunktet kommer raskt.
Den truende gjeldskrisen har vært en sakte-brennende affære, mer enn et tiår underveis. Det er ikke nummer én sak som diskuteres på årsmøtene til Verdensbanken og IMF i Washington denne uken, selv om det ville vært det hvis rike land hadde færre egne problemer.
FN har identifisert 54 utviklingsøkonomier med alvorlige gjeldsproblemer. Selv om de utgjør litt mer enn 3 % av den globale økonomien, representerer de 18 % av verdens befolkning, og mer enn 50 % av mennesker som lever i ekstrem fattigdom.
Noen land bruker mer på gjeldsrenter enn på helse, utdanning og sosial beskyttelse til sammen, og det hindrer kampen mot fattigdom.
FN har et mål om å redusere ekstrem fattigdom til 3 % av verdens befolkning innen 2030, men Indermit Gill, Verdensbankens sjeføkonom, sier på dagens trender at målet vil bli bommet. – Vi er helt ute av kurs. Fattigdomsbekjempelse har stoppet.”
Gjeldsproblemer er ikke begrenset til lavinntektsland. Sri Lankas gjeldsmislighold tidligere i år illustrerte at mange mellominntektsland også sliter med å holde oppe betalingene på lån gitt når rentene og inflasjonen var mye lavere.
Allerede er rundt 60 % av lavinntektsland og rundt 25 % av fremvoksende markeder enten i gjeldsnød eller høy risiko for det. Den siste utviklingen i rike land – spesielt USA – gjør livet mye mer utfordrende.
Fra de første månedene av dette året har Federal Reserve vært det heve amerikanske renter aggressivt for å bekjempe inflasjon. Dollaren har skutt i været på verdens valutamarkeder. Siden 90 % av gjelden i fremvoksende markeder er denominert i dollar, gjør en sterkere amerikansk valuta tilbakebetalinger straffbart dyre. Lånekostnadene for høyt gjeldsatte land har skutt i været.
Tim Jones fra kampanjegruppen Debt Justice sa: «to tredjedeler av lav- og mellominntektsland har nå obligasjonsrenter over 10 % og kan ikke lenger låne fra privat sektor. Hvis land ikke kan refinansiere obligasjonene sine, har du en krise.»
Alarmklokkene begynte å gå da Covid-19-pandemien brøt tidlig i 2020. G20-gruppen av ledende utviklede og fremvoksende markedsøkonomier ble enige om å yte nødhjelp gjennom en tidsbegrenset suspendering av gjeldsbetalinger og også opprettet en ny ordning – Felles rammeverk – å restrukturere gjelden til land i alvorlig nød fra sak til sak.
Men i løpet av de siste to og et halvt årene har rammeverket ennå ikke levert, mens problemet med gjeldsproblemer har blitt mye mer akutt som et resultat av den høye inflasjonen som fulgte slutten av Covid-nedstengingene og krigen i Ukraina.
Å gjøre saken mer kompleks er at mye av gjelden, spesielt mellominntektsland, skylder Kina og kreditorer i privat sektor. Å få Beijing og investeringsselskaper som BlackRock til å gå med på gjeldslette har vist seg å være en langsom og vanskelig prosess.
Matthew Martin fra kampanjegruppen Debt Relief International sa at ideen om at gjeldslette rett og slett ble hindret av uforsonligheten til Kina og kreditorer i privat sektor ikke var sann. “For mange fattige land er det de multilaterale utviklingsbankene.”
Bare tre land har uttrykt interesse for å sikre bistand under det felles rammeverket, og bare ett – Zambia – er i nærheten av en avtale. Martin sier han ikke er overrasket over det.
«Å gå gjennom Common Framework, slik Zambia gjør, er en svært kostbar måte å gjøre ting på, fordi det har betydd to år med tapt vekst og å bli frosset ut av finansmarkedene.
«Vi trenger ikke finne nye måter å håndtere gjeldskrisen på. Tre ting fungerte tidligere og ville fungere igjen: politisk press og moralsk overbevisning; regulering og skattelette.for kreditorer som avskriver gjeld.»
Gill sier at Verdensbanken tar gjeld veldig alvorlig, og setter den i parentes med klimaendringer som den største utfordringen institusjonen står overfor.
Han aksepterer at det felles rammeverket så langt ikke har klart å levere og sier at noe mer ambisiøst kan være nødvendig. Det er en presedens, antyder han, i det tungt gjeldstyngede fattige land-initiativet (HIPC), lansert av Verdensbanken og IMF i 1996 med mål om å sikre at ingen land hadde en gjeldsbyrde de ikke kunne håndtere.
«La oss få en ny runde med strukturert gjeldslette, for det var det HIPC var. Det felles rammeverket er sak til sak, og sak til sak betyr at de svake taper. Fattige land som ikke kan forhandle selv får en elendig avtale. HIPC betydde at alle fikk samme avtale.
“Fattigdom ble sett på som et globalt dårlig, akkurat som klimaendringer er nå. Skattebetalere i rike land sa at de var villige til å gi fra seg noen av pengene de skyldte mot at debitorland tok en stor bit ut av fattigdommen.»
Tidligere har det skjedd systematisk gjeldslette når kreditorer aksepterer at det er et alvorlig problem og vilje til å gjøre noe med det. Gjeldsforkjempere sier at den første betingelsen er oppfylt, men ikke den andre. I mellomtiden, som IMFs økonomiske rådgiver, Pierre-Olivier Gourinchas, bemerket denne uken: «Tiden kan snart renner ut.»