Dyres atferd er et klassisk eksempel på et emne de fleste av oss mener er mer kunnskapsrike om enn vi egentlig er. Ofte viser vi seg å ta feil fordi vi burde ha sjekket kildene våre. Det kan imidlertid også være fordi mennesker har en tendens til å prøve å finne sine egne vaner hos andre arter eller fordi vi har utdatert informasjon som har blitt motbevist siden foreldrene og lærerne våre først omtalte et bestemt dyr.
Her er 10 dyreadferd som mennesker tror de kanskje kjenner til … men som kan bli overrasket over å finne ut at de alle tar feil.
I slekt: 10 dyr som bruker bisarre metoder for å drepe byttet sitt
10 Opossums “Spill” ikke døde
Noen mennesker synes opossums er søte, mens andre hater dem. Men folk flest gjør to falske antagelser om dem: For det første at engelsktalende har lov til å slippe den første “o” når de snakker om dem, og for det andre at fangede opossumer later til å dø for å skremme bort rovdyr. Faktisk vil de uklare skapningene falle ned, tungene slenge seg ut og slippe ut innvollene; de vil ligge – tilsynelatende døde – i minutter til timer i strekk, noe som gjør at de ikke bare ser døde ut, men også lukter for vondt for de fleste dyr å spise. Mennesker har feilaktig antatt at denne oppførselen var tilsiktet så lenge at «spille opossum» (eller i daglig tale «spille ‘possum») er et vanlig brukt engelsk uttrykk for å spille død.
Den triste sannheten er at de små dyrene ufrivillig går inn i en katatonisk tilstand når de blir overrasket. Fenomenet er nærmere at de er nesten livredde. De kan ikke kontrollere det, og – hva verre er – de kan ikke komme seg ut av denne tilstanden som varer fra flere minutter til flere timer, uansett hva som blir gjort med dem. Selv om lukten deres kan fraråde de fleste rovdyr, blir opossum ute av stand til å forsvare seg mot å bli flyttet, skadet eller drept.[1]
9 Vaskebjørn vasker ikke maten
Vaskebjørn ser bedårende ut når de tar maten til en vannkilde og “vasker” den. Imidlertid er de faktisk ikke masete spisere som bekymrer seg for bakterier. Det de er, er faktisk ekstremt taktile dyr. De har fire til fem ganger så mange nerveender i potene som de fleste pattedyr har. Derfor henter de mye informasjon fra å berøre ting. Og det viser seg at å fukte potene deres forbedrer den nervøse responsen på taktile input. Det er derfor vaskebjørn «vasker maten sin».[2]
8 Ikke alle ildfluer ønsker å parre seg
Fireflies, det vanlige navnet for medlemmer av Lampyridae familie, lys opp sommerhimmelen vår. Utrolig nok er det mer enn to tusen arter av de små billene. De kan alle se like ut for oss, men det er sikkert forskjeller og variasjoner mellom dem. Vi har en tendens til å anta at de lyser opp for å finne kamerater, og forutsigbart er det tilfellet for mange av dem.
Imidlertid er ikke alle ildfluer på jakt i samme forstand om natten. Noen av dem bruker sine evner med fosforescerende lys til å jakte. Og noen bruker det til og med for å tiltrekke seg lynavlyttinger av en annen art i en falsk parringssamtale. Den uvitende insekten vil da fly over til dem, bare for å bli fanget og spist.[3]
7 Strutser stikker ikke hodet i sanden
Vi kjenner alle uttrykket: “Ikke stikk hodet i sanden!” Det er ofte forbundet med tanken om å flykte fra sine problemer. I et ekstremt bisarrt eksempel på antropomorfisme har mennesker trodd at strutser bokstavelig talt stikker hodet i sanden når de er redde.
Bortsett fra det faktum at de ikke ville være i stand til å puste med hodet i bakken, er strutsene faktisk ikke dumme nok til å tro at det å ikke se faren faktisk ville få den til å forsvinne. Ingen potensielle byttedyr som overlevde så lenge kunne ha slike forferdelige instinkter!
I virkeligheten, det som ser ut som strutser som stikker hodet i bakken, er bare at de setter nebbet inn i reiret for å snu eggene sine noen ganger om dagen.[4]
6 Lemminger begår ikke masseselvmord
Vi kjenner alle det søte – om enn urovekkende – bildet av en lemen som hopper utfor en klippe og resten av gruppen følger etter. På samme måte som struts, har ikke lemen dårlige overlevelsesinstinkter. De migrerer imidlertid når befolkningstettheten blir for stor.
Når det gjelder migrasjoner, har de vært kjent for å prøve å krysse en vannmasse som viser seg å være for stor for deres utholdenhetskapasitet, i så fall vil mange av dem drukne. De har også vært kjent for å falle utenfor kanten av en klippe ved et uhell.
I det lengste var oppførselen deres og de resulterende lemenlikene uforklarlige for mennesker, og forårsaket falske teorier om lemen som falt ut av himmelen, eksploderte, svømte i havet til de druknet og hoppet fra klipper.
Mest bemerkelsesverdig, kanskje, ble disse misoppfatningene forsterket av Walt Disney-dokumentaren fra 1958 Hvit villmark.[5]
5 Skunks sprayer ikke hver gang de er redde
Under inntrykk av at skunks alltid sprayer større dyr, får de fleste panikk når de møter et. I virkeligheten sprayer skunks så sjelden som mulig. De prøver faktisk å unngå å bruke kjertlene når de kan fordi væsken de skiller ut er begrenset og vil tømme seg helt før de fylles på. Avhengig av skunk kan de spraye opptil seks ganger før de må vente to uker på at kjertlene skal lades opp. På disse to ukene er de selvsagt ekstra sårbare. Så skunks bruker faktisk en hvilken som helst annen metode for å komme seg vekk fra rovdyr før de tyr til sprøyting.
På en interessant sidenotat advarer skunks oss om at de er i ferd med å spraye ved å gjøre det som ser ut som en veldig spesifikk liten dans. Det innebærer å trampe i bakken og stå på hånden, avhengig av arten av skunk – selv om det vi ser på som en “advarselsdans” i virkeligheten er en måte å forsøke å skremme oss bort på. Og det vil fungere på ethvert kunnskapsrikt menneske![6]
4 Katter lander alltid på beina
Katter er ekstremt flinke til å hoppe, balansere og rette seg opp under et fall. Blant annet hjelper værhårene deres (som ikke bare finnes i ansiktet, men også på baksiden av bena) dem med å orientere seg og holde balansen.
Det er imidlertid ikke alltid de lander på beina. Det er et flott evolusjonært verktøy, men det er ikke magi. Hvis en katt faller fra for kort avstand og ikke kan korrigere eller hvis den er overvektig, kan den godt falle og skade seg selv eller dø. Hvis du er en katteeier i leiligheten, hold vinduene lukket…[7]
3 Katter leker ikke med byttet sitt
En annen vanlig misforståelse om katter er at de leker med byttet sitt. For eksempel, når tamme katter har blitt observert jakte på mus, kaster de dem rundt på omtrent samme måte som de gjør en av lekene deres. I sannhet er det imidlertid motsatt: de behandler lekene sine på samme måte som de behandler byttet sitt; for mange rovdyr er leketid jakttreningstid.
Så hvorfor kaster de maten rundt seg i stedet for å bare drepe og spise den? Enkelt sagt er alle katter høyt spesialiserte rovdyr. De er utrolig velbygde drapsmaskiner fra byttets perspektiv, men hvis noe går galt, kan de raskt bli skadet og dø. Derfor må de være svært forsiktige i jaktteknikken og unngå enhver risiko for å bli ripet eller bite tilbake.
Katteeiere vil for eksempel legge merke til at musene kjæledyrene deres tar med hjem aldri dør av et bitt, men nesten alltid av en brukket ryggrad, der katten kastet musen med et kraftig labbsving i stedet for å risikere å komme ansiktet for nærme den lille gnageren.[8]
2 Alpha Wolf slår ikke ned flokken
Vi pleide å tro at ulver (og, i forlengelse, hunder) kjempet for dominans og at den mest dominerende hannen eller hunnen av arten ble deres leder. Nyere forskning har imidlertid motbevist denne teorien.
Det ser faktisk ut til at flokkens leder ikke er mer enn den mest produktive oppdretteren, som følgelig har flest barn i flokken, og at ulver og hunder bare vet at “far/mor vet best” og følger foreldrenes veiledning.
Det som er enda mer interessant er at de fleste “ulveflokker” faktisk viser seg å være enkeltstående ulvefamilier. I så fall trenger den antatte alfaen ikke engang å utbrede noen. De er rett og slett pakkeleder ved at de er foreldre.[9]
1 Pandas Excel ved Paring—in the Wild
Kjempepandaer holdes berømt i fangenskap i et forsøk på å redde arten fra utryddelse. De er søte, har de mest ubrukelige matvanene (de spiser nesten utelukkende bambus, som har så dårlig næringsverdi for dem at de trenger å spise opptil åttifire kilo av det om dagen), og har blitt stemplet som udugelige på overlevende.
I en utrolig vri av ironi viser det seg imidlertid at kjempepandaer så vidt parer seg i fangenskap. Hunnene er bare fruktbare i en veldig kort periode. Når de settes opp i en vitenskapelig kontekst, virker verken hannene eller hunnene spesielt interessert i å kopulere. Det morsomme (og veldig triste) faktum er at i naturen har pandaer ingen problemer med libido i det hele tatt. Faktisk er det vanskelig å si nøyaktig hvor mye sex de har …
Nå betyr ikke det at de ikke ville dø ut hvis de ble stående alene. Men det sier sikkert mye om mennesker at vi tror at alle hanner og hunner av en art vil formere seg hvis vi bare låser dem sammen…[10]