WJeg kunne begynne med det rene katastrofale sløsing med det hele. Alle disse årene ble alle de hundrevis av millioner av pund sløst bort. Alle uklare avgjørelser og regnskapsføring. Havene av bullshit, de overfylte reservoarene av egeninteresse. Og likevel er det fortsatt ikke det mest opprivende elementet. Verre er den bedøvende smerten for alle assosiert med to klubber som går i oppløsning og de menneskelige kostnadene ved engelsk rugbys regnskapsdager.
Det blir en del å se på vepsens fødsel og Worcester og gir et resignert skuldertrekk. Selvfølgelig brukte de over evne. Det kunne selvfølgelig ikke fortsette i det uendelige. Selvfølgelig bør fingrene pekes på forvaltningen av begge virksomheter. Men i bunn og grunn handler dette om mennesker – spesielt de utallige spillerne, trenerne, staben og fansen sviktet av de som er ment å ha deres beste interesser på hjertet.
En berøring følelsesladet? Jammen rett. For flere tiår siden var jeg en hyppig besøkende i Wasps’ gamle hjem på Repton Avenue i Sudbury og begynte å gjenkjenne mange av egenskapene som definerer en stor rugbyklubb. Veps hadde ikke mye, men de var den mest innbydende klubben i London.
De brydde seg ikke om hvor du kom fra eller brydde seg om hva du gjorde for å leve. I stedet valgte de å operere på det forfriskende grunnlaget at generøsitet med ånd koster ingenting. Det er derfor, da de vant alle de store skinnende trofeene i den profesjonelle æraen, var det en sån feelgood-stemning.
Worcester Warriors var mindre vellykkede på banen, men var fullstendig innebygd i samfunnet deres. Avdøde Cecil Duckworth strømmet sitt hjerte og sjel inn i stedet, og båndet mellom spillere og fans forble sterkt helt til slutten. Så det å nå et punkt der andre lag begynner å plukke på innvollene til begge klubbenes skrekkrammede lag og grådig ser på ekstra skiver av P-share-kaken, er oppriktig trist og et forferdelig utseende for det engelske spillet som helhet.
Igjen, vi visste alle at det potensielt kom. Husker du den klassiske gamle tegneserien der Wile E Coyote blir dyttet over en klippe av Road Runner og blir hengt opp i luften før tyngdekraften tar over? Når kostnader og lønninger stiger mer bratt enn inntektene, følger uunngåelig en kraftig nedgang. Tragedien – og for en gangs skyld er det på sin plass å bruke det ordet i denne sammenhengen – til Wasps og Worcester er at denne essensielle sannheten ikke ble tatt opp for mange år siden.
Før ting kan gå videre, følgelig, Premier League Rugby og Rugby Football Union må i fellesskap akseptere at tvilsomme eiere, Covid-19, dominansen av Premier League-fotball, bekymringer om hjernerystelse og levekostnadskrisen til syvende og sist ikke er det som har utløst det nåværende rotet. Hvis de ansvarlige nå ikke kan klandres for langvarige styringssvikt, burde noen av deres forgjengere oppleve dyp skam.
De av oss som rapporterte om døden til Richmond og London Scottish i 1999 har absolutt rett til å spørre hvorfor anstendige folk fortsatt blir så brutalt shaftet. Jeg har aldri glemt å spørre Bristols daværende rugbydirektør, Peter Thorburn, hvordan han følte det da klubben hans nærmet seg økonomisk sammenbrudd i 2003. «Det nytter ikke å bekymre seg for det, ikke offentlig i alle fall. Det gjør du i senga om natten, sa den erfarne Kiwi. «Jeg var ganske stolt over det faktum at jeg hadde grått hår da jeg kom bort. Jeg har blitt litt gråere nå.»
Flertallet av klubber ville ha forsvunnet for lenge siden uten generøsiteten til velgjørere som var klar over at de aldri ville få en krone i profitt tilbake. Men hvor var checks and balances angående potensielle nye eiere, insistering på solide, fullprisede forretningsplaner eller et samlet ønske om å styrke ligaens svakeste kommersielle ledd? Alle blir nå foreslått, med stalldøren på vidt gap og hesten allerede milevis over horisonten.
En krone, også, for tankene til private equity-organene i CVC, med deres 200 millioner pund Premiership-investering som ikke går veldig bra. Premier League “tilbakestilling” det nå snakkes om, muligens involverer en 10-klubbs liga fra 2024, åpner i det minste opp noen muligheter, spesielt ettersom CVC allerede har lobbet mer enn £150 millioner på United Rugby Championship og £365 millioner på Six Nations. Til slutt kan klubbkamper og landskamper bare passe godt sammen, sesongstrukturen kan slutte å være en hundemiddag og toppspillerne ville ikke lenger bli pisket rutinemessig.
Men vi har fremhevet de samme problemene i mer enn to tiår. Ditto behovet for et mer levende innenlandsk andrelag, der unge engelske spiller- og trenertalenter kan utvikles på riktig måte. Det virker allerede utenkelig at den foreslåtte økningen i lønnstaket til 6,4 millioner pund (fra 5 millioner pund) i 2024-2025 kan fortsette, med spillerlønninger som vil bli tettere knyttet til inntektene.
RFU-sjefen, Bill Sweeney, sa sammen med at et 10-lags Premier League korrigerte “mange ting som har vært galt i lang tid” sa til Telegraf at den franske modellen – der klubbene må bevise at finansieringen deres er solid før sesongen starter – var av interesse. Husk, som en side, at Frankrikes kringkastingsavtale med Canal+ er verdt omtrent 98 millioner pund i året, sammenlignet med de 37 millioner pundene de engelske klubbene mottar fra BT Sport.
Med en illevarslende økonomisk vind som nå blåser gjennom alle sektorer av økonomien, er det eneste håpet at implosjonen av to fine klubber endelig konsentrerer noen flere sinn. “Det er dyp sorg for folk på Wasps og Worcester, men la oss bruke dette som en mulighet til å bygge en langvarig fremtid,” sa Nigel Melville, som nå representerer de engelske klubbinvestorene.
Dagene da den engelske rugbyunionen med glede kunne ignorere de grunnleggende forretningsreglene har gått for alltid.