TStorbritannias økonomi er et puslespill. Inflasjonen har sprukket over 10 % for første gang siden Argentina forberedte seg på å invadere Falklandsøyene tidlig i 1982. Prisene stiger langt raskere enn lønningene. Forbrukertilliten har rørlagte dybder ikke sett under noen av de mange ulykkene det siste halve århundret.
Og likevel viser de offisielle dataene at den britiske offentligheten fortsetter å handle uansett. Detaljhandel var høyere i juli enn de var i juni til tross for den stadig strammere presset på levestandarden. Flyplasser er opptatt av feriegjester, boligprisene fortsetter å stige. Merkelig krise, tenker du kanskje.
En mulighet er at dysterheten rundt økonomien har blitt overdrevet. Arbeidsledigheten er lav og ledige stillinger er høye. Folk er ikke redde for å miste jobben, og hvis de blir permittert kan de håpe å finne en annen relativt raskt.
Etterspørselen etter utenlandske helligdager er sterk fordi mange husholdninger bygde opp sparing under pandemien da forbruksmulighetene ble begrenset. Disse kontantbufferne blir nå trukket ned, og bygger bro over levekostnadsgapet som følge av økende inflasjon.
Ja, det Bank of England har satt opp renten på de seks siste møtene i pengepolitisk komité, men reelt – justert for inflasjon – er lånekostnadene fortsatt lave. Sett sammen alle disse faktorene, og det er grunn til å si at Storbritannia vil oppleve en relativt mild nedtur denne vinteren.
Selv den forferdelige tilstanden til forbrukertilliten kan bortforklares, fordi et sammenbrudd av det siste øyeblikksbildet av sentiment viser at folk er mye dystrere om tilstanden til økonomien enn de er om privatøkonomien. De vegg-til-vegg negative rapportene om en truende levekostnadskrise har blitt registrert, men så langt tror i det minste husholdningene at de klarer seg.
Det er mildt sagt merkelig at tilliten målt av GfK rapporteres å være lavere enn den var i løpet av tredagersuken tidlig i 1974, den dype produksjonsresesjonen på begynnelsen av 1980-tallet og perioden i 2008 da det så ut som hvis banksystemet ville kollapse. Det kan reflektere den allestedsnærværende karakteren til moderne medier, og spesielt sosiale medier, snarere enn objektive økonomiske forhold.
Det er det positive synet. Det er et alternativ, med forbrukere som nekter for grusomhetene som kommer, og som har en siste mengde utgifter før de strammer beltet under høstens perfekte storm.
Det dystre synet på økonomien er omtrent slik. Veksten har stort sett stoppet opp i de første seks månedene av 2022, med en viss økning i produksjonen i første kvartal og faller marginalt i andre kvartal. Arbeidsmarkedet har nådd et vendepunkt: Sysselsettingsveksten stopper opp og antallet ledige stillinger går ned.
Foreløpig er dette en relativt langsom prosess og mange bedrifter er i stand til å betale mer enn de ønsker å tiltrekke seg og beholde ansatte. For øyeblikket føler de at de kan velte kostnadene ved høyere lønn over på kundene sine ved å øke prisene. Økningen i detaljsalgsveksten vil i liten grad hindre dem i å gjøre det. Dette vil føre til kjerneinflasjon – levekostnadene unntatt mat, drivstoff, alkohol og tobakk – som følges nøye av Bank of England og som steg over 6 % forrige måned.
En tosifret inflasjonsrate og tegn på at forbrukernes etterspørsel holder seg, gjør det mer sannsynlig at banken vil heve rentene med 0,5 prosentpoeng neste måned, etter en tilsvarende økning i august.
Dette vil øke den økonomiske klemmen på forbrukere og bedrifter akkurat som høyere innenlandske drivstoffpriser biter på. oktobers økning i energipristak vil øke den årlige inflasjonsraten ytterligere, forsterke presset på realinntekter og øke de faste kostnadene for millioner av bedrifter.
Det har vært mye oppmerksomhet til hva etterfølgeren til Boris Johnson vil gjøre for å lindre smerten i ferd med å bli påført husholdninger, men mindre fokus på hva de burde gjøre for å hjelpe bedrifter. På kort sikt vil restauranter, hoteller og high street-butikker prøve å velte høyere kostnader over på seg, men de vil være mindre i stand til å gjøre det ettersom forbrukernes etterspørsel svekkes om høsten enn de har vært om sommeren. Mange vil kaste inn håndkleet.
“,”isTracking”:false,”isMainMedia”:false,”source”:”The Guardian”,”sourceDomain”:”theguardian.com”}”>
Registrer deg for den daglige Business Today-e-posten eller følg Guardian Business på Twitter på @BusinessDesk
Industriell uro vil gi en annen dimensjon. Tall fra Office for National Statistics forrige uke viste en samlet årlig lønnsvekst i privat sektor på 5,9 % og 1,8 % for offentlig sektor.
Med en inflasjon på 10,1 %, representerer det et kutt i levestandarden på mer enn 4 % i privat sektor og mer enn 8 % i den mye mer fagorganiserte offentlige sektoren. Uunngåelig vil det bli flere streiker ettersom arbeidere – som med rette kan si at de ikke er ansvarlige for levekostnadskrisen – prøver å forhindre at de blir enda fattigere.
Bank of England lener seg mot det dystreste av disse to scenariene, og det er grunnen til at den spår en langvarig resesjon for Storbritannia der arbeidsledigheten stiger med mer enn en million. Threadneedle Street tror det er usannsynlig at de gode nyhetene (som et sterkt detaljsalg) vil vedvare, og det ser ut som en fornuftig samtale.
Selv om det ikke vil stoppe banken fra å fortsette å heve renten på kort sikt, vil pengepolitiske komiteen på denne tiden neste år være under press for å kutte dem. Økonomien kan se ut til å være sterk. Arbeidsmarkedet kan se ut til å trosse tyngdekraften. Men det er egentlig bare en luftspeiling. Forbrukerne har rett i å være nedstemte selv om de ennå ikke helt setter pris på det som kommer.