JegI USA busser og flyr de republikanske guvernørene i Texas, Florida og Arizona migranter fra statene sine til stater styrt av demokrater. I Storbritannia planlegger regjeringen å deportere migranter til lagringsanlegg i Rwanda, et autoritært land 4000 miles sør, som for bare en generasjon siden opplevde et av de verste folkemordene i nyere menneskelig historie.
I det ene rike landet etter det andre blir migranter gjort til et skue, både for innenrikspolitisk fordel og for å avskrekke andre migranter fra å forsøke å komme.
Disse tiltakene for avskrekking vil neppe fungere. Tusenvis av migranter blir allerede ranet, voldtatt og myrdet hvert år mens de forsøker å flykte fra land der forholdene har blitt uutholdelige. De er villige til å ofre sin fysiske sikkerhet og hele sine økonomiske ressurser for sjansen – ikke engang for sannsynligheten, men bare for sjansen – for et bedre liv.
Ettersom klimakrisen ødelegger lokalsamfunn, er disse bevegelsene av migranter nesten sikre på å øke betydelig. I Pakistan, hvor jeg skriver disse ordene, er 30 millioner mennesker for tiden fordrevet av katastrofale flom som har oversvømmet en tredjedel av landet.
Å stoppe migranter vil kreve å drepe dem, torturere dem, sulte dem ut. Det vil ikke være tilstrekkelig å bare la dem drukne når båtene og flåtene deres kantrer, eller dø av tørst i ørkenen. Hvis destinasjonslandene virkelig ønsker å stoppe ankomster, må de bli monstrøse. Fremveksten av fascistiske politikere i det velstående vesten er et tegn på at dette valget begynner å gjøre seg klart. Menneskerettigheter, likhet, demokrati: dette er ikke felles verdier, men snarere hindringer som må overvinnes hvis krigen mot migranter skal vinnes.
Det er derfor ikke i deres avskrekkende effekt, men i deres innenrikspolitiske signaler at de nåværende handlingene med brillefremstilling av migranter er mest betydningsfulle. Og denne signaliseringen er enkel: vi, de sanne menneskene, står mot disse usurperne, disse outsiderne; de som motsetter seg oss er ikke bare hyklere, de er fiendene innenfor, og de må overvinnes, uansett pris.
Dette er et sterkt budskap. Den forvandler sårbare migranter – mennesker som unnslipper sult og vold, kom usikkert til et sted hvor de har få rettigheter og ber om menneskelig anstendighet – til hensynsløse plyndrere, gjenstander for frykt og sinne, som er i stand til å vekke sympati hos ingen andre enn hyklere og forrædere. Og det er et budskap som resonerer over hele vesten, fra Sverige til Italia, fra Ungarn til Frankrike, fra Storbritannia til Amerika.
I en tid med klimaendringer og reverserte migrasjonsstrømmer (reversert ved at de er motsatt i retning av nord-til-sør-strømmene fra koloniseringstiden som gikk forut for dem), kan ikke de økonomiske og politiske modellene for status quo holde. Og de holder ikke. Til høyre er det nye tilbudet nasjonalisme, fremmedfrykt og utbredt ulikhet – men en ulikhet der bemyndigede inn-grupper vil nyte overlegenhet over ofre utenfor grupper.
Denne modellen har en kraftig appell som går århundrer tilbake. Den nøt støtte fra hvite i det slavebindende amerikanske sør, og støtte fra europeere i det koloniserte globale sør, og det fortsetter å nyte støtte i dag – og ikke bare i vest. I sin defensive form er det modellen for «ulikhet er greit, så lenge det beskytter oss mot de dårlige menneskene på bunnen». Uttrykt som en ambisjon, snarere enn som en advarsel, er det: “vår storhet er verdt blodsprisen.”
På venstresiden har det vært en kamp for å komme med en like potent respons. “Fascisme er dårlig” kan se ut til å være nok, men det avhenger av at velgerne tror at alternativet faktisk er fascisme (eller at fascisme faktisk er dårlig), og svært mange velgere forblir ikke overbevist. Venstresiden kjemper for sammenheng fordi den innerst inne stemmer overens med høyresiden.
Også venstresiden frykter at migranter skader innfødte arbeidere. Og dette fører venstresiden i en felle. Vestlige velferdsstater ble bygget på tvillinggrunnlaget økonomisk vekst og store forhold mellom arbeidere og pensjonister. I aldrende vestlige samfunn i dag synker forholdet mellom arbeidere og pensjonister. I mellomtiden hindrer vaklende fjell av gjeld å drive vekst gjennom ytterligere innflytelse, og bæreevnen til planeten vår begrenser muligheten til å drive vekst gjennom utvinning av stadig større mengder naturressurser. Med utilstrekkelig arbeidskraft truer venstresidens agenda med å kollapse.
Akkurat nå stiger rentene i vest med det uttrykkelige formålet økende arbeidsledighet – og dermed redusere inflasjonen. Hva betyr dette? Det betyr at for mange arbeidere ikke er vestens problem. Mangel på arbeidere – og kronisk underinvestering i arbeidere – er. Vestlige arbeiderlønninger har ikke stått stille fordi fabrikker har flyttet til utlandet, og heller ikke fordi arbeidere fra utlandet har flyttet vestover.
Vestlige arbeiderklasselønninger har stått stille fordi den enorme fortjenesten fra flytting av fabrikker og ved å ansette migrantarbeidere har fått lov til å samle seg i hendene på en bitteliten velstående minoritet i stedet for å bli reinvestert i vestlige arbeidere, lokalsamfunn, offentlige tjenester og infrastruktur. Migranter er ikke en økonomisk trussel. Nei, migranter er den beste muligheten vesten har for tiden til å skape et økonomisk overskudd som kan finansiere offentlige goder. Den økonomiske trusselen har vært – og er fortsatt – den voldsomme ulikheten som følge av overdreven akkumulering av rikdom av for få.
Høyrepolitikken krever ikke migranter fordi de ikke krever vekst. Det er fullt mulig, for en stund, å gripe en stadig større skive av en stillestående eller krympende pai. Venstresidens politikk krever derimot en voksende kake slik at den kan deles mer rettferdig uten at for mange mennesker har det dårligere.
Venstresidens politikk krever bærekraftig vekst, og bærekraftig vekst – gitt gjeldsnivå, miljømessige begrensninger og demografi – krever migranter. Utfordringen for venstresiden er derfor å redusere gnisninger mellom innfødte og arbeidsinnvandrere, mellom majoriteter og minoriteter, og å tenke kreativt om hvordan det skal gjøres. Dette kan virke som en stemmetap oppgave, gitt stivnede holdninger.
Men hvis ankomsten av migranter faller sammen med investeringer i skoler, åpninger av fabrikker og butikker og kontorer, og gjenopplivning av halvforlatte samfunn – med andre ord, hvis migranter er forbundet med flere muligheter for arbeiderklassen, i stedet for mindre – kanskje holdninger kunne endre seg. Å redusere friksjoner vil absolutt ikke være lett, men det er viktig å gjøre et forsøk.
Å fly migranter til Martha’s Vineyard, selv om det er foraktelig og dehumaniserende, bør minne oss om at det faktisk er en sammenheng mellom enestående konsentrasjoner av rikdom og fremveksten av fascistiske politikere i vest. Planen om å fly migranter til Rwanda, stedet for nylig folkemord, bør minne oss om at eskalerende vold mot migranter faktisk ligger langs den politiske veien vi for øyeblikket ser ut til å ha til hensikt å følge.
Det er imidlertid en annen måte. Vi kan erkjenne at balansen mellom arbeid og kapital har flyttet seg for langt i kapitalens favør, at tiden er inne for å understreke arbeidskraftens vitale rolle, og at migranter ankommer raskt aldrende og dypt gjeldsatte velstående land som er desperate etter å bidra og arbeid.
Migranter fortjener vår støtte, ikke bare som medmennesker i nød, men som vestens siste beste håp, før marerittene som mareritthandlerne lykkes med å bli sanne.
Mohsin Hamid er forfatter av fem romaner, inkludert The Last White Man