Tden amerikanske dollaren har vært på en tåre denne sommeren. De japansk yen og euro har falt til sine laveste nivåer mot dollaren på to tiår; euroen, som lenge er verdt mer enn én dollar, svever nå nær paritet. Den amerikanske sentralbankens brede handelsvektede dollar indeks har nesten nådd toppen den nådde i mars 2020 midt i panikken som ble utløst av starten på Covid-19-pandemien. Faktisk, hvis man justerer for inflasjon i USA og dets handelspartnere, er det det allerede høyere.
Dette skjer til tross for at USA noterer sitt høyeste årlig inflasjonstakt på fire tiår og det verste handelbalanse siden den globale finanskrisen. Hva skjer, og er dollaren satt til å stupe?
Mens vi erkjenner at valutakurser er ekstremt vanskelige å forklare, langt mindre å forutsi, ser det ut til at fire viktige faktorer påvirker bevegelsene til verdens store valutaer. Det viktigste er at Fed har begynt økende renterog med den amerikanske økonomien tilsynelatende ikke i nærheten av en ekte resesjoner det fortsatt rom for å stramme inn politikken ytterligere.
På tross av like høy inflasjon i Europa er den europeiske sentralbanken mer forsiktig. Dette skyldes blant annet at de økonomiske utsiktene for eurosonen er mer skjøre. ECB er bekymret Italias høye gjeldsnivåmen mener også at dagens satser på energiprisvekst vil ikke fortsette. Japan, som Kina, har så langt ikke opplevd betydelig inflasjon. Bank of Japan vil neppe stramme inn politikken med det første, og People’s Bank of China kutte rentene i august.
Geopolitikk er også en faktor bak dollarens styrke. Krigen i Ukraina utgjør en mye mer umiddelbar risiko for Europa enn for USA, mens Kinas illevarslende sabelrasling mot Taiwan er en enorm Fare for alle, men mest av alt til nabolandet Japan. Resesjon eller ikke, Europa og Japan vil måtte restrukturere sine forsvarsevner betydelig, med en samtidig økning i langsiktige militære utgifter.
Så er det den pågående økonomiske ro ned i Kina, som påvirker Europa og Japan langt mer enn Amerika. De grunnleggende årsakene til Kinas avtagende vekst – inkludert null-Covid-nedstenginger, arven etter overbygging, et undertrykkelse av teknologisektoren og oversentralisering av økonomisk makt – er problemer jeg har vært borti. kommenterer på en stund, og jeg ser ikke en skarp, vedvarende snuoperasjon.
Til slutt med energipriser fortsatt svært høy, det faktum at USA er selvforsynt med energi mens Europa og Japan er enorme importører kommer også dollaren til gode.
Noen vil legge til at USA er en tryggere havn enn Europa og Japan. Det kan være sant, til tross for at Amerika er fast i en kald borgerkrig det kan ingen ende ta så lenge Donald Trump er i miksen. Eurosone-integrasjonen, som lover å gå videre når det er en krise, vil bli hardt testet hvis globale realrenter noen gang begynner å stige. Inflasjonen i Tyskland er på vei til å nå en Høyeste 70 årmen mer aggressive ECB-renteøkninger kan få spreadene på italiensk statsgjeld til å eksplodere.
Dollarens nåværende styrke har dype implikasjoner for den globale økonomien. En stor del av verdenshandelen, kanskje halvparten, er denominert i dollar – og for mange land gjelder det import og eksport. Som sådan fører en økning i dollaren til at store deler av verden reduserer importen, så mye at forskere har funnet en Statistisk signifikant negativ innvirkning på global handel.
En sterk dollar risikerer å ha en spesielt brutal effekt på fremvoksende markeder og utviklingsøkonomier, fordi private firmaer og banker i disse landene som låner fra utenlandske investorer, stort sett bare kan gjøre det i dollar. Og høyere amerikanske renter har en tendens til å presse svakere låntakeres renter opp uforholdsmessig. Faktisk ville den brede dollarindeksen ha steget enda mer hvis mange sentralbanker i fremvoksende markeder ikke hadde vært proaktivt økte renten for å demme ned presset på nasjonale valutaer. Men slike innstramninger tynger selvfølgelig deres innenlandske økonomier.
At større fremvoksende markeder så langt i stor grad har tålt høyere amerikanske renter og sterkere dollar har vært noe av en hyggelig overraskelse. Men hvor lenge de vil fortsette å gjøre det hvis Fed følger en aggressiv innstrammingsbane gjenstår å se, spesielt hvis råvareprisene samtidig faller ytterligere (som min Harvard-kollega Jeffrey Frankel har advart) og USA og Europa gli inn i resesjonpå toppen av nedgangen i Kina.
På kort sikt vil en kraftig dollar påvirke Amerika mindre alvorlig enn sine handelspartnere, hovedsakelig fordi USAs handel nesten utelukkende faktureres i dollar. Men en vedvarende sterkere dollar vil ha en langsiktig innenlandsk innvirkning, ettersom USA vil bli et relativt dyrere sted å produsere. Det hjelper likevel ikke utenlandsk turisme kraftig ned fra 2019.
Kan dollarens nylige stigning mot andre store valutaer gå i revers? Ganske sikkert ble noen tidligere store oppganger i dollarens verdi, inkludert på midten av 1980-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, etter hvert fulgt av kraftige fall. Men igjen, valutakurser er notorisk vanskelige å forutsi, selv på ett års horisont. Et ytterligere fall på 15 % i euro og yen mot den amerikanske valutaen er fullt mulig, spesielt hvis geopolitiske gnisninger tar en ny vending til det verre. Det eneste som kan sies med sikkerhet er at perioden på usedvanlig rolig Valutakurser for store valutaer, som startet tilbake i 2014, er nå historie.
Kenneth Rogoff er professor i økonomi og offentlig politikk ved Harvard University og var sjeføkonom i Det internasjonale pengefondet fra 2001 til 2003
© Prosjektsyndikat