WWF publiserte nettopp et dystert rapport for dyreliv. Her er hva den gjør – og ikke gjør – forteller oss.

En av klodens største bevaringsgrupper, World Wildlife Fund (WWF), nettopp publisert en skremmende statistikk: Bestanden av de fleste store dyregrupper, inkludert pattedyr, fugler og fisk, har gått ned med gjennomsnittlig 69 prosent det siste halve århundret.

Det er verre for dyr i visse habitater og regioner. Samfunn av ferskvannsarter, som fisk og frosker, har gått tilbake med gjennomsnittlig 83 prosent globalt, mens bestandene av alle store virveldyrgrupper funnet i Latin-Amerika har falt med gjennomsnittlig 94 prosent i samme periode.

WWF og Zoological Society of London, en annen ideell organisasjon, beregnet disse fantastiske tallene ved å bruke en populær beregning kalt Living Planet Index (LPI). Indeksen er laget for å måle hvordan dyrepopulasjoner generelt sett endrer seg over tid. Tanken er at dette tallet kan gi en tidlig advarsel om at økosystemer er i fare, ifølge Rebecca Shaw, sjefforsker ved WWF.

“Det vi bryr oss om er økosystemhelse,” sa hun til Vox. “Det er det som underbygger et stabilt klima, sunn matproduksjon, sunn vannproduksjon og, egentlig, menneskers helse.”

WWF/Zoological Society of London

Store tall (dvs. “en nedgang på 69 prosent”) har en tendens til å skape overskrifter av noen åpenbare grunner. For det første virker de enkle. De er også ekstreme. Og i mange tiår har miljøgrupper vært avhengige av negative tall for å samle inn penger til bevaring.

Disse overskriftstallene er utvilsomt viktige; de fremhever en veldig ekte og veldig alvorlig krise med tap av biologisk mangfold. Problemet er at de er forvirrende og ofte feiltolket på en stor måte. Selv når de ikke er det, er det mye som disse overskriftstallene utelater, inkludert de mer håpefulle dataene og historiene som viser hvordan bevaring faktisk kan fungere.

Hva Living Planet Index er og hva den ikke er

En dag i livet til en økolog inkluderer ofte telling av dyr. De stemmer opp feilmerker på bilens frontruterfly droner over kolonier av vannfugler, og stropp kamuflerte kameraer til trær som tar bilder når dyr rusler forbi.

Over tid avslører disse tellingene hvordan dyrelivets bestander endrer seg. Hvis en gruppe sjøkuer i Florida, for eksempel, går tom for mat ett årkan en senere undersøkelse finne færre av dem, og avsløre en befolkningsnedgang, ofte uttrykt som en negativ prosentandel.

De Living Planet Index er bygget på all denne tellingen.

For å komme opp med den globale LPI, beregner forskere først hvordan individuelle populasjoner av fugler, pattedyr, krypdyr, amfibier og fisk har endret seg mellom 1970 og 2018 (dataene henger alltid etter noen år). En befolkning på for eksempel 1000 sjøkuer som har mistet 500 har gått ned med 50 prosent. Det samme gjelder for en befolkning på 10 som har mistet bare fem.

Deretter gjennomsnitt opp alle disse endringene, enten de øker eller reduseres, for å produsere ett tall. Det betyr at indeksen er et gjennomsnitt av endringer i populasjonsstørrelser, ikke gjennomsnittet av antall tapte skapninger. (Vår verden i data har en veldig nyttig forklaring hvis du vil lære mer.)

Joe Raedle/Getty Images

Men la oss gå tilbake til overskriftstallet fra WWFs rapport: 69 prosent. Dette tallet antyder at hvis du gjennomsnitt alle endringene i dyrelivspopulasjoner, globalt, siden 1970 – er en bestand av frosker ned, et samfunn av gorillaer er oppe, og så videre — du får en nedgang på 69 prosent.

Det tallet er stort sett nyttig. Det hjelper oss å forstå det mye av dyrebestandene er i tilbakegang. Men – og dette er avgjørende – det tallet betyr ikke at det er to tredjedeler færre dyr i dag sammenlignet med for 50 år siden. Igjen, det teller ikke alle dyrene som er tapt i hver gruppe og legger det sammen; det er å måle den relative størrelsen på nedgangen i hver populasjon og gjennomsnittliggjøre den.

WWF/Zoological Society of London

Det er denne forskjellen som er forvirrende og oftest feiltolket. For to år siden, da WWF publiserte den siste utgaven av rapporten, som avslørte et lignende resultat – en gjennomsnittlig nedgang på 68 prosent globalt – publiserte flere nyhetskanaler historier som “Verden mistet to tredjedeler av dyrelivet på 50 år.” Det er feil. Lignende overskrifter dukket opp etter at WWF publiserte sin siste rapport.

Den globale indeksen “blir stadig tolket som at vi har mistet 69 prosent eller 68 prosent av overfloden av dyr over hele verden,” sa Brian Leung, en førsteamanuensis i økologi ved McGill University. “Det er ikke det. Det er ikke bare det at alt er på tilbakegang.»

WWF har forsøkt å komme i forkant av misvisende overskrifter, og forklarer i rapporten at en nedgang på 69 prosent ikke betyr at 69 prosent av individuelle dyr har gått tapt. Den presenterer også massevis av annen informasjon i rapporten, inkludert andre beregninger som ofte blir oversett. “Vi går over bord denne gangen for å være veldig klare på hva denne indikatoren er og hva den ikke er,” sa Shaw om LPI. “Vi kan egentlig ikke kontrollere tolkningene i media.”

Selv om alle medieoppslag tar seg an å representere LPI-statistikken nøyaktig, er det fortsatt mye disse tallene utelater. Det er ikke en bank på WWF eller ZSL – den globale Living Planet Index er en imponerende analyse. Men i seg selv er det bare ikke hele bildet.

Ingen enkelt metrikk er perfekt

De siste årene har forskere pekte ut annen mangler av LPI, for eksempel at ekstreme uteliggere – nemlig dyrelivspopulasjoner som har gått kraftig ned siden 1970 – kan bringe det totale gjennomsnittet ned. Undersøkelser av Leung viste at hvis du fjerner disse uteliggere, er den generelle trenden til den globale LPI mye mindre dramatisk (du kan lese svarene til den artikkelen her; WWF adresserer uteliggere i tilleggsinformasjonen til rapporten). Andre studier har påpekt det noen statistiske metoder brukt til å beregne LPI ser også ut til å favorisere en negativ trend.

Så igjen, tenk på hva LPI prøver å gjøre: oppsummer globalt tap av biologisk mangfold i et enkelt tall. Det er ikke lett, sa Hannah Ritchie, forskningssjef ved Our World In Data, som har skrevet mye om LPI. Som hun fortalte Vox over e-post, vil enhver beregning på den skalaen ha noen viktige forbehold. Det er derfor forskere jeg snakket med pleide å rette sin kritikk mot ideen om å oppsummere tap av biologisk mangfold generelt, ikke mot LPI i seg selv.

“Det er ikke noe slikt som en perfekt indikator,” sa Falko Buschke, en økolog og frilansforsker, som ledet en studie i fjor som så på hvordan tilfeldige svingninger i dyrepopulasjoner påvirker LPI. Disse overskriftstallene er nyttige for advokatvirksomhet, la han til, men fra et vitenskapelig perspektiv er de ofte forvirrende og kan reise flere spørsmål enn de svarer.

“Det er en edel bestrebelse, men også en vanskelig bestrebelse,” sa Andrew Rypel, professor og fiskeøkolog ved University of California Davis, om store oppsummeringsstatistikker. “Du vil at tallet skal være nøyaktig, men du prøver også å destillere ned mange kompliserte data.” En ekstra utfordring, sa han, er at det ikke er store data for et stort antall arter, inkludert de som bor i ferskvann (hvor LPI registrerte noen av de største gjennomsnittlige nedgangene).

Dette høres kanskje litt … pedantisk ut. Hvorfor maser vi om hvordan vi skal måle tap av biologisk mangfold når nyhetene er dårlige med en hvilken som helst metrikk?

I kappløpet om å reversere nedgangen i dyrelivet er beregninger viktig. De hjelper til med å diktere hvordan myndighetspersoner, forskere og miljøforkjempere deler opp et begrenset bevaringsbudsjett. De kan også informere offentlig politikk. Forskere brukte LPI, for eksempel, å måle fremgang mot flere bevaringsmål for biologisk mangfold under en stor FN-konvensjon.

Det er imidlertid mer som beslutningstakere kan hente ut fra disse dataene, og de kan også fremheve noen av de bedre nyhetene.

Saken for gode nyheter

Overskriftstall som den globale LPI har en tendens til å skjule det faktum at bestander av planter og dyr endrer seg på vidt forskjellige måter. I det hele tatt, ja, disse endringene er negative og representerer nedgang – og det er det noen bevis at leserne tar mer hensyn til dårlige nyheter. Men mange dyrelivsbestander er stabile eller til og med økende. Faktisk viser halvparten av alle virveldyrbestandene i rapporten en økende trend.

WWF påpeker dette tydelig i rapporten. Antallet havskilpaddereir økte med 500 prosent i Chrysochou Bay, Kypros, mellom 1999 og 2015, skriver gruppen. Det er takket være bevisste bevaringsaktiviteter som flytting av reir som var nær menneskelig utvikling.

Etienne Torbey/AFP via Getty Images

I mellomtiden avslører rapporten at bestander av fjellgorillaer i Sentral-Afrikas Virunga-fjell har vokst fra 480 individer i 2010 til mer enn 600 i dag – igjen, i stor grad takket være bevaring.

Det er hundrevis av eksempler som disse (sjekk ut Wildlife Comeback Report), og dette er viktige historier å fortelle. Folk er lei av å se de samme negative tallene som ikke har endret seg mye det siste tiåret. “Jeg føler tilbakeholdenhet hos folk til å ta inn ny informasjon som dette,” sa Shaw fra WWF. Disse dataene viser hva som fungerer: at dyrelivspopulasjoner kan komme seg, og at flere tiår med bevaringsarbeid ikke har vært resultatløst.

Indikatorer på at klumppopulasjoner sammen har verdi; de indikerer, enkelt sagt, at økosystemene fortsetter å trende i feil retning. Og LPI er en av mange omtalt i WWFs rapport (det er også beregninger som “intakt biologisk mangfold” og “gjennomsnittlig artsoverflod”). Men det er viktig å se forbi overskriftstallene for å se hva som faktisk skjer med individuelle populasjoner.

“Selvfølgelig, det gir oss ikke en snert overskrift,” sa Ritchie. “Men det gir oss viktig innsikt i hvilke befolkninger som har det bra, hvilke som sliter, og hva vi må gjøre for å gjenopprette dem til helse.”

Living Planet Index har en dataportal som lar deg gjøre dette. Den inkluderer titusenvis av dyrepopulasjoner som du kan klikke deg inn på for å se hvordan de endrer seg over tid.

Den nye rapporten fokuserer også på hvordan å dempe tilbakegangen til dyrelivet, og tilbyr mange eksempler på hva som ser ut til å fungere. Dette er kritisk, sier Shaw fra WWF, fordi flere enn noen gang er klar over at det er en krise. De vil ha løsninger.

“Den gamle måten å snakke om dette på er å banke på de negative tallene bare for å få noen til å lytte,” sa Shaw. “Men folk lytter nå.”